Gratis ukentlige minihistorier for alle små drømmere. Få en fargeleggingsside til enhver historie!
En gang, i en vakker skog der bambusen vokste seg høy og grønn, bodde det en liten panda. Denne lille pandaen hadde pels som var veldig svart og veldig hvit, akkurat som en myk og god genser. Mosen på bakken var som et tykt, loddent teppe som føltes fantastisk under potene. Hver morgen blåste vinden gjennom bambusbladene og lagde en lyd som små bjeller som klang mot hverandre. Luften i skogen luktet alltid av friskt regn og søtt, vilt gress. Den lille pandaen elsket å rulle seg i løvet og lytte til fuglene som sang sine glade morgensanger. Det var en verden av myke lyder og milde farger, der alt føltes trygt og veldig, veldig fredelig. En strålende morgen, idet den gylne solen begynte å titte frem gjennom bladene, kom moren til den lille pandaen med en liten, rund krukke laget av leire. Oppi krukken var en bitteliten grønn spire med to små, runde blader som så ut som små ører. "Dette er en spesiell blomst," sa pandamammaen med en myk og snill stemme som hørtes ut som en vuggesang. "Den er veldig liten akkurat nå, og den trenger noen som kan passe på den. Den trenger litt vann hver dag og en solfylt plass å stå på så den kan vokse seg stor og sterk. Har du lyst til å være den som tar vare på den?" Den lille pandaen så på den lille spiren og nikket med hodet. Å ta vare på noe føltes som en veldig stor og veldig viktig jobb for en liten panda. Den lille pandaen løftet krukken forsiktig opp med de runde potene sine. De gikk sakte bort til en flat, grå stein der solen føltes varm, som en mild klem fra en venn. Dette var den perfekte plassen for blomsten. Deretter fant den lille pandaen en liten trebolle. De gikk ned til bekken der vannet var klart og glitret som diamanter. Dripp, drapp, plask. Den lille pandaen fylte bollen og bar den tilbake, og var veldig forsiktig så de ikke sølte en eneste dråpe. De helte vannet på jorden og så at den ble mørk og våt. Den lille spiren så ut til å rette seg litt ekstra opp i det sterke sollyset. Det var en glad liten plante, og den lille pandaen følte en varm og boblende følelse av glede i magen sin også. Senere den dagen fløy en knallgul sommerfugl med oransje prikker forbi nesen til den lille pandaen. "Kom og lek!" så sommerfuglen ut til å si der den fløy i sikksakk gjennom luften. Den lille pandaen lo og fulgte etter sommerfuglen gjennom de høye bambusstilkene. De løp over den myke mosen og under de store, grønne bregnene. De lekte gjemsel bak trærne i lang tid. Skogen var full av underverker, og den lille pandaen hadde det så gøy. Men så la den lille pandaen merke til at solen begynte å bevege seg lavere på himmelen. Skyggene ble lange og tynne. Plutselig kom den lille pandaen på sin nye venn, den lille blomsten. Den lille pandaen sluttet å leke og sa ha det til sommerfuglen. Selv om bena var litt slitne etter all løpingen og hoppingen, skyndte de seg tilbake til den flate steinen. Blomsten var der fremdeles, men luften begynte å bli kjøligere og jorden så litt tørr ut igjen. Den lille pandaen visste at de hadde et ansvar. De ville ikke at blomsten skulle være tørst. Så de gikk hele veien tilbake til den glitrende bekken. De dyppet trebollen i det kjølige vannet enda en gang. Dripp, drapp, plask. Den lille pandaen passet på at blomsten fikk rikelig å drikke før dagen var over. Det var en stor jobb å huske på, men å gjøre det fikk den lille pandaen til å føle seg sterk og voksen. Morgenen etter, så snart solen sto opp, våknet den lille pandaen og gikk rett til den flate steinen. De gispet litt av overraskelse. De to små bladene hadde vokst seg bittelitt større i løpet av natten! Den lille pandaen følte et lite hopp av glede. Å være ansvarsfull betydde at blomsten kunne vokse seg sunn og sterk. Hver eneste dag husket den lille pandaen på vannet. Hver dag sjekket de at solen skinte på krukken. De sang til og med en liten sang for spiren om den grønne bambusen og den blå himmelen. Blomsten var deres spesielle venn, og den lille pandaen var dens aller beste hjelper i hele skogen. Etter mange dager med forsiktig vanning og pass, dukket det opp en liten knopp på spiren. Det var en myk, rosa knopp som så ut som en liten juvel av silke. Pandamammaen kom bort for å se. Hun så på de friske grønne bladene og den vakre knoppen. "Du har gjort en fantastisk jobb," sa hun og klappet den lille pandaen på det myke hodet med den store poten sin. "Du var ansvarsfull og snill, og du holdt løftet ditt om å ta vare på blomsten. Se så glad den er på grunn av deg?" Den lille pandaen lente seg inntil moren sin og følte seg veldig stolt. De innså at det å ta vare på noe lite var en spesiell form for magi som fikk hele verden til å føles lysere. Nå gikk solen ned og malte himmelen i vakre farger av fersken, rosa og dyp lilla. Bambusskogen ble stille og rolig etter hvert som fuglene avsluttet sangene sine. Den lille pandaen satte blomsterkrukken forsiktig i et trygt og lunt hjørne nær sin egen seng av myke blader. Så klatret den lille pandaen opp i morens varme, lodne armer. Skogen ble mørk og stjernene begynte å tindre som små nattlys på himmelen. Den lille pandaen følte seg trygg, glad og veldig søvnig. Med et siste stort og sakte gjesp lukket den lille pandaen øynene og drømte om rosa blomster som sprang ut og bambusens milde sus i vinden.
Den lille katten var veldig myk og veldig søt. Den lille katten hadde hvit pels som føltes som et luftig teppe. Den lille katten hadde en bitteliten rosa nese som beveget seg vrikk, vrikk, vrikk. Hver morgen, når solen sto opp som en stor, varm appelsin, gikk den lille katten ut i den store, grønne hagen. Hagen var et lykkelig sted. Den var full av høyt gress som føltes som et mykt teppe under potene til den lille katten. Den lille katten elsket å gå gjennom gresset. Gresset sa svish, svish, svish mot magen til den lille katten. Den lille katten følte seg veldig trygg og veldig lykkelig i den store, grønne hagen. I hjørnet av hagen sto det en klar blå blomst. Blomsten var like blå som sommerhimmelen. Den hadde kronblader som var myke og delikate. Den lille katten så den blå blomsten og ville leke. Den lille katten ville dulte til blomsten med en myk pote. Men så stoppet den lille katten. Den lille katten så nøye på den blå blomsten. En bitteliten marihøne hvilte på et blad. Marihønen var knallrød med svarte prikker. Den lille katten tenkte: «Hvis jeg dulter til blomsten, vil marihønen falle.» Den lille katten bestemte seg for å være veldig forsiktig. Den lille katten ga blomsten et bittelite, mykt snus i stedet. Den lille katten viste respekt for blomsten og marihønens hjem. Den lille katten følte seg bra fordi den var så forsiktig. Den lille katten gikk videre inn i hagen. Nær det gamle tregjerdet så den lille katten noe glitrende. Det var et edderkoppspinn, strukket mellom to høye solsikker. Spinnet så ut som om det var laget av sølvtråd. Det var veldig vakkert og veldig tynt. Den lille katten ville ta på sølvtrådene. Den lille katten løftet en pote for å gi det et lite dytt. Men så så den lille katten den lille edderkoppen. Edderkoppen jobbet veldig hardt for å lage hjemmet sitt. Den lille katten tenkte: «Det er edderkoppens hus. Jeg burde ikke ødelegge det.» Den lille katten satte poten ned igjen på det myke gresset. Den lille katten satt og så på edderkoppen som jobbet. Den lille katten var glad for å la edderkoppen beholde det vakre sølvhjemmet sitt. Dette var en veldig respektfull måte å være en venn på. Deretter kom den lille katten til en stor, rund vanndam. Regnet fra natten før hadde etterlatt en liten pøl med vann. Midt i dammen satt en liten, grønn frosk. Frosken satt helt stille. Den lille katten ville plaske i vannet. Å plaske var veldig gøy! Men den lille katten så hvor fredelig frosken så ut. Frosken nøt den stille morgenen. Hvis den lille katten plasket, ville frosken bli redd og våt. Den lille katten valgte å gå rundt dammen veldig stille. Den lille katten lagde ikke et eneste plask. Den lille katten respekterte froskens stille stund. Den grønne frosken blunket med de store øynene sine og ble sittende helt stille og veldig lykkelig. Den lille katten følte en varm solstråle på ryggen. Den lille katten fant et felt med myk kløver. En lodden humle besøkte kløverblomstene. Humlen sa bzz, bzz, bzz. Den lille katten likte lyden av humlen. Det hørtes ut som en liten motor. Den lille katten ville jage humlen over hagen. Å jage ting var en favorittlek! Men den lille katten så at humlen var veldig travel med å samle gult støv fra blomstene. Humlen gjorde en viktig jobb. Den lille katten bestemte seg for å legge seg ned i gresset og bare lytte til summelyden. Den lille katten jaget ikke humlen. Den lille katten respekterte humlens viktige jobb. Humlen fløy fra blomst til blomst, og den lille katten fulgte med med store, nysgjerrige øyne. Hagen føltes veldig rolig. Etter hvert som dagen gikk, begynte solen å bevege seg lavere på himmelen. Himmelen ble mykt rosa og forsiktig lilla. Hagen begynte å bli stille. Den lille katten følte seg veldig trett og veldig fredfull. Den lille katten hadde brukt hele dagen på å være snill mot hagen. Den lille katten hadde vært forsiktig med blomstene, stille for frosken og varsom med edderkoppspinnet. Fordi den lille katten viste respekt for alle, var hagen fortsatt et vakkert og lykkelig sted for alle vennene som bodde der. Den lille katten følte en varm glød inni seg. Det var en god følelse å være respektfull og snill mot verden. Det fikk den lille katten til å føle seg veldig voksen og veldig trygg. Den lille katten gikk tilbake til huset. Verandaen var varm fra solen. Den lille katten fant en myk, rund seng som var akkurat passe stor. Den lille katten krøllet seg sammen til en tett, lodden ball. Halen til den lille katten ble lagt tett inntil. Den rosa nesen til den lille katten sluttet å vrikke. Ute lukket blomstene kronbladene sine for natten. Humlene dro tilbake til bolene sine, og edderkoppen holdt seg trygg i sølvspinnet sitt. Hagen sov. Den lille katten slapp ut et langt, lykkelig sukk. Den lille katten lukket øynene og begynte å male. Malingen var myk og jevn, som en liten sang om respekt og kjærlighet. God natt, lille katt. God natt, hage.
I et hjørne av skogen der mosen var så myk som en fløyelspute, bodde et lite pinnsvin med en veldig blank knappenes og små, milde poter. Det lille pinnsvinet bodde i en lun hule som lå gjemt under røttene til et vennlig, gammelt tre. Hver morgen våknet det lille pinnsvinet, strakte på de små bena sine og snuste inn den friske skogsluften. Det var et fantastisk sted å bo, fullt av høye bregner, syngende fugler og skjulte stier som ventet på å bli utforsket. En morgen kom det eldste pinnsvinet, som var veldig klokt og hadde skogens lengste værhår, på besøk. Det eldste pinnsvinet bar på en liten vannkopp av tre og pekte mot en helt spesiell plante som ble kalt sølvbregnen. «Denne bregnen er veldig viktig,» forklarte det eldste pinnsvinet med en lav, dyp stemme. «Den må holdes ren og fri for tørre blader, slik at den kan fange månelyset om natten. Hvis den fanger månelyset, lyser den opp og hjelper alle dyrene i skogen med å finne veien hjem i mørket. I dag må jeg dra til den andre siden av åsen, og jeg vil at du skal passe på sølvbregnen. Det er et stort ansvar, men jeg vet at du klarer det.» Det lille pinnsvinet følte seg veldig stort og veldig stolt. Det lovet å bli værende akkurat der og sørge for at sølvbregnen holdt seg ren og fornøyd hele dagen lang. En stund var det lille pinnsvinet veldig travelt. Det brukte de små potene sine til å plukke opp små kvister som falt ned i nærheten av bregnen. Det brukte et stort, mykt blad til å tørke støv av bregnens sølvfargede blader helt til de glitret i morgensolen. Men etter hvert som ettermiddagen ble varm, summet en vennlig humle forbi. «Hei på deg!» nynnet humlen. «Enga er full av gylne smørblomster i dag. Vi skal alle dit for å leke sisten i det høye gresset. Du burde bli med oss! Solen er varm og gresset kiler.» Det lille pinnsvinet så på sølvbregnen og deretter på humlen. «Jeg har en jobb å gjøre,» sa det lille pinnsvinet. «Men kanskje jeg kan dra en liten tur.» Det lille pinnsvinet fulgte etter humlen til enga. De brukte lang tid på å rulle i gresset og se på sommerfuglene som danset. Det var så gøy at det lille pinnsvinet nesten glemte tiden. Men plutselig begynte himmelen å få en myk nyanse av rosa og oransje. Solen var i ferd med å gå ned. Det lille pinnsvinet husket sølvbregnen og løftet sitt. Det skyndte seg tilbake til mosebakken så fort de små bena kunne bære det. Da det kom frem, så det lille pinnsvinet at et kraftig vindkast hadde blåst en haug med tørre, brune blader rett oppå sølvbregnen. Bregnen så skjult og livløs ut. Det lille pinnsvinet fikk en tung følelse i magen. Det innså at det hadde glemt den viktige oppgaven sin ved å dra for å leke. «Å nei,» hvisket det lille pinnsvinet. «Månen kommer snart opp, og bregnen er ikke klar!» I stedet for å sette seg ned for å hvile, satte det lille pinnsvinet i gang med arbeidet med en gang. Det jobbet veldig hardt og flyttet de tunge bladene ett etter ett. Det børstet bort støv og rettet ut bregnens skjøre stilker. De små armene føltes litt trette, og nesen var støvete, men det stoppet ikke. Det visste at de andre dyrene stolte på at sølvbregnen skulle lyse opp veien. Akkurat idet den første sølvstjernen blinket på himmelen, ble det lille pinnsvinet ferdig med jobben. Sølvbregnen var helt ren og sto rak igjen. Da månen steg opp over trærne, traff lyset dens bregnen, og plutselig begynte planten å gløde med et vakkert, mykt blått lys. Det lyste opp stien gjennom moseskogen og fikk alt til å se magisk og trygt ut. Det eldste pinnsvinet kom tilbake og så den glødende bregnen. «Du klarte det,» sa den eldste med et vennlig smil. «Du så at arbeidet måtte gjøres, og du ble værende for å fullføre det. Det er det det vil si å være ansvarsfull. Du har hjulpet hele skogen i natt.» Det lille pinnsvinet følte en varm, lykkelig glød i hjertet som var enda sterkere enn bregnen. Det innså at selv om det var gøy å leke, føltes det enda bedre å ta vare på noe viktig. Det fikk det til å føle seg voksen og hjelpsom. Skogen var nå stille og fredelig, badet i det milde, blå lyset fra sølvbregnen. Det lille pinnsvinet gikk tilbake til den lune hulen sin, veldig sliten, men veldig tilfreds. Inne i hulen krøp det lille pinnsvinet sammen i sengen sin av mykt, tørket gress. Det kunne se den svake blå gløden fra bregnen gjennom trerøttene, som et lite nattlys. Uglene begynte å tute lavt, og gresshoppene sang en rolig godnattsang. Det lille pinnsvinet lukket øynene og tenkte på den store jobben det hadde gjort. Det følte seg trygt, det følte seg stolt, og det følte seg veldig, veldig søvnig. Med et lykkelig sukk sovnet det lille pinnsvinet tungt og fredelig, i visshet om at det hadde tatt godt vare på hjemmet sitt i skogen.
Høyt oppe i armene på et eldgammelt eiketre var det et lunt hull som var akkurat passe stort for en liten ugle. Inne i hullet var gulvet dekket av myk, grønn mose og dunete fjær. Det var det varmeste og tryggeste stedet i hele skogen. Den lille ugla elsket redet sitt. Den lille ugla elsket hvordan treet luktet av regn og solskinn. Hver kveld, når sola gikk ned og himmelen fikk farge som et blått drueskall, tittet den lille ugla ut. Verden utenfor så veldig stor ut. Trærne var kjempehøye, og vinden fikk bladene til å danse og virvle. Den lille ugla holdt seg inne, der det var trygt og godt. En natt var månen veldig rund og veldig klar. Den så ut som en gigantisk sølvmynt som hang på himmelen. Månen sendte et langt, glødende bånd av lys rett ned til den lille uglas tre. Lyset landet på en grein rett utenfor hullet. På den greina satt en bitteliten sølvmøll. Møllen var veldig vakker. Vingene dens var som små stykker av silke. Den lille ugla fulgte med på møllen fra innsiden av det mørke hullet. Den lille ugla ville se møllens vinger på nært hold. Men for å gjøre det, måtte den lille ugla gå ut av redet. Den lille ugla følte seg litt skjelven. Greina virket så høy, og natten virket så vidstrakt. «Jeg klarer det,» tenkte den lille ugla. «Jeg kan være modig.» Den lille ugla tok et bittelite skritt. Mosen under føttene var myk. Den lille ugla tok et skritt til. Nå stakk nebbet ut i natteluften. Luften føltes kjølig og frisk mot ansiktet. Den luktet av furutrær og sovende blomster. Hjertet til den lille ugla sa dunk-dunk, dunk-dunk. Det var en stor ting å være en liten ugle i en så stor verden. Men sølvmøllen var der fremdeles og danset i månelyset. Den lille ugla ville være modig slik som møllen, som var så liten, men fløy så høyt. Med et dypt pust hoppet den lille ugla. Det var et veldig lite hopp, men det var en veldig stor sak. Nå var begge føttene til den lille ugla på greina. Treet føltes grovt og sterkt under tærne. Den lille ugla strakte ut vingene sine. Vingene var lange og dekket av myke, prikkete fjær. Da den lille ugla flakset med dem, lagde de en svak lyd, som når man blar i en bok. Svisj, svisj, svisj. Den lille ugla så ned og så gresset langt der nede, som lignet et mykt, grønt teppe. Så så den lille ugla opp og så stjernene. Det var tusenvis av dem, og de glitret som små bursdagslys. Den lille ugla fikk en fantastisk følelse inni seg. Det var en varm, boblende følelse. Det var følelsen av å være modig. Skogen var ikke skummel i det hele tatt; den var full av magi. Den lille ugla gikk litt lenger ut på greina. Sølvmøllen fløy i en sirkel rundt hodet til ugla og flaksede deretter av sted inn mellom trærne. Den lille ugla var ikke redd lenger. Natten var en venn. Vinden var en sang. Den lille ugla satt på sølvgreina i lang tid og så på skyene som drev forbi månen. Å være modig betydde å prøve noe nytt, selv om det kriblet litt i magen. Snart begynte den lille ugla å føle seg veldig søvnig. Det hadde vært en natt med store eventyr. Den lille ugla hoppet tilbake inn i det lune hullet. Redet føltes enda mykere enn før. Den lille ugla puffet opp fjærene sine og snurret rundt tre ganger til den fant den perfekte, behagelige plassen. Den store ugla kom hjem og la en varm vinge over den lille ugla. Den lille ugla følte seg trygg, lykelig og veldig stolt. Utenfor våket månen over skogen, og stjernene fortsatte å glitre. Den lille ugla lukket de store, runde øynene sine og falt i en dyp, fredelig søvn, mens den drømte om sølvmøll og den vakre, vide himmelen.
Dypt under de sammenfiltrede røttene til en gigantisk, blomstrende rosebusk bodde en liten mus med fløyelsmyk pels og ører som delikate, rosa blomsterblader. Musas hjem var foret med det mykeste tisteldun og tørket mose, og det var alltid fylt med den søte duften av fuktig jord og blomster. Men da den lille musa satt i døråpningen en kveld og så den sølvfargede månen stige høyt over hagen, unnslapp et lite sukk. Den lille musa følte at hulen var for liten, mosen var for enkel, og frøene som var samlet inn til middag var altfor ordinære. Den lille musa ønsket seg noe virkelig spektakulært – noe like lyst og storslått som månen selv. Neste morgen bestemte den lille musa seg for å dra på et stort eventyr for å finne den «store skatten» som helt sikkert fantes et sted utenfor hagegjerdet. Med en liten vandrestav av en løvetannstilk og et hjerte fullt av lengsel, pilte den lille musa forbi den kjente grønnsakshagen og ut i det høye, vaiende gresset på enga. Sola var varm, og luften summet av sangene fra travle bier, men den lille musa stoppet ikke for å lytte. Den lille musa var for opptatt med å lete etter noe skinnende, noe gyllent, eller noe som føltes viktigere enn et enkelt liv under en rosebusk. Ved middagstider klatret sola høyt, og luften ble veldig stille og varm. Den lille musas poter var trette, og halsen føltes ganske tørr. Akkurat da kom en stor snegle med et sølvglinsende spor krypende sakte over en flat stein. Den lille musa stoppet og spurte: «Herr Snegle, har du sett den store skatten? Jeg leter etter noe storslått og spesielt.» Sneglen tok en pause mens antennene beveget seg forsiktig. «Jeg bærer skatten min på ryggen,» svarte sneglen med et fredfullt smil. «Den er et tak når det regner og en seng når jeg er sliten. Jeg er veldig takknemlig for det tunge skallet mitt, for det holder meg trygg og varm uansett hvor jeg går.» Den lille musa blunket, takket sneglen og gikk videre, mens den lurte på hvordan et tungt skall kunne være en skatt. Plutselig ble himmelen farget i en myk nyanse av trekull, og et mildt sommerregn begynte å tromme mot bladene. Den lille musa skyndte seg inn under det brede, grønne taket til et hostablad for å holde seg tørr. Fra dette lille skjulet så den lille musa hvordan hagen forandret seg. Den tørre jorda drakk opp vannet med et takknemlig sus, og de visne prestekragene løftet hodene mens de kjølige dråpene vasket bort støvet. Regnet skapte vakker musikk, en rytmisk tromming som føltes som et hjerteslag. Den lille musa strakte ut en liten pote og fanget en enkelt vanndråpe. Den var kjølig, klar og smakte bedre enn noen fin nektar. «Jeg er så glad for dette bladet,» hvisket den lille musa, og følte en merkelig, varm kiling i brystet. Da regnet ga seg, fant den lille musa et markjordbær som vokste nær skogkanten. Det var knallrødt, struttende og glitret av gjenværende regndråper. Den lille musa tok en liten matbit, og sødmen var så klar og fantastisk at det fikk værhårene til å krible av gleve. Like i nærheten landet en fargerik sommerfugl på en kløver. «For en vakker dag,» kvitret sommerfuglen. «Jeg er så heldig som har vinger så jeg kan se disse fargene.» Den lille musa så på jordbæret, så på sommerfuglen, og så tilbake mot den fjerne rosebusken. Den lille musa innså at den slett ikke hadde trengt å finne noen «stor skatt». Skatten var det kjølige vannet, den søte frukten og tryggheten under et solid blad. Veien hjem føltes mye kortere enn veien bort. Den lille musa pilte gjennom gresset og la merke til hvordan den synkende sola forvandlet duggen til et felt av små, glitrende diamanter. Da den lille musa endelig nådde den gamle rosebusken, så den ikke lenger liten eller enkel ut. Den så ut som et slott laget av fløyel og torner, som sto vakt over det mest perfekte hjemmet i verden. Den lille musa gikk inn og følte den kjente, lune varmen fra sengen av tisteldun. Det var ikke bare mose; det var et mykt, trygt sted å drømme. Den natten så ikke den lille musa på månen med lengsel. I stedet så den lille musa på månen og følte en dyp fred. Den lille musa var takknemlig for rosebuskens stødige røtter, takknemlig for den mette magen etter markjordbæret, og takknemlig for den myke sengen som ventet. Hagen var full av underverk, og det største underet av alle var å ha et hjerte som visste hvordan man sier «takk». Da stjernene begynte å tindre som små nattlys, krøllet den lille musa seg sammen til en tett, varm ball. Sirissen utenfor begynte på en langsom, rytmisk vuggesang, og vinden hvisket mykt gjennom rosebladene. Verden var stor, men den lille musa følte seg perfekt tilrettelagt, trygg og elsket. Med et siste, lykkelig rykk i nesa, gled den lille musa inn i en dyp, hvilende søvn, mens den drømte om alle de fantastiske tingene morgendagen ville bringe.
I en skog der trærne var så høye at de så ut til å kile magene til skyene som drev forbi, bodde det en liten dåhjort. Denne lille dåhjorten hadde en pels med farge som varm honning, dekket av små hvite prikker som så ut akkurat som falne snøfnugg. Hver morgen strakte den lille dåhjorten på de lange, vaklende bena sine og snuste i luften, som alltid luktet av barnåler og søt morgendugg. Selv om skogen var et stort og magisk sted, holdt den lille dåhjorten seg vanligvis veldig nær den myke moseflekken der den sov. Verden føltes veldig stor, og den lille dåhjorten holdt fortsatt på med å lære seg å være modig og å stole på verden rundt seg. En strålende ettermiddag flatret en glitrende blå sommerfugl ned fra en høy gren. Sommerfuglens vinger hadde farge som sommerhimmelen, og de gnistret hver gang sollyset traff dem. Sommerfuglen danset foran nesen til den lille dåhjorten og beveget seg i milde, buede sirkler. Den hvisket om et sted som het Sølvtjernet, der vannet var så klart som glass og blomstene smakte som søt kløver. Den lille dåhjorten hadde lyst til å se tjernet, men stien førte gjennom en del av skogen der bregnene vokste seg veldig høye og skyggene var lange og lilla. Den lille dåhjorten følte et lite blaff av bekymring i brystet. Den blå sommerfuglen så ut til å forstå. Den landet mykt på et blad i nærheten og ventet på at den lille dåhjorten skulle ta et skritt. «Du kan følge meg,» så sommerfuglen ut til å si med et forsiktig slag med vingene. Den lille dåhjorten så på sommerfuglen og deretter på de høye bregnene. Den trakk pusten dypt og følte den kjølige skogsluften fylle lungene. Ved å velge å stole på sin lille, lysende venn, tok den lille dåhjorten ett skritt, og så ett til. De vaklende bena føltes litt sterkere etter hvert som den beveget seg fremover og fulgte den blå gnisten gjennom de grønne bladene. Mens de gikk, ble skogen stille og veldig fredelig. Stien ble smal og slynget seg mellom to eldgamle eiketrær med bark som føltes like ru som en varm genser. På et tidspunkt kom de til en liten, klukkende bekk. Vannet skyndte seg over glatte, grå steiner og laget en lyd som minnet om lav knising. Den lille dåhjorten stoppet, usikker på hvordan den skulle komme seg over. Den blå sommerfuglen fløy ikke sin vei; i stedet landet den på en flat stein midt ute i vannet. Den ventet der, stødig og klar. Den lille dåhjorten så på sommerfuglen, stolte på stien den hadde valgt, og hoppet forsiktig fra den ene steinen til den neste. Steinene lå stødig, og dåhjortens klover laget en glad «klikk-klakk»-lyd da den nådde den andre siden. Etter noen minutter til med gange gjennom de dansende skyggene, åpnet trærne seg plutselig. Den lille dåhjorten gispet av beundring. Der, midt i en sirkel av gyllent gress, lå Sølvtjernet. Vannet var så stille at det så ut som et speil som reflekterte de hvite skyene og de høye trærne. Vakre blomster med myke, rosa kronblader vokste langs hele kanten. Den lille dåhjorten gikk bort til vannkanten og drakk seg utørst på det kjølige vannet. Vannet var det søteste den noen gang hadde smakt. Den lille dåhjorten innså at ved å stole på sommerfuglen og sitt eget modige hjerte, hadde den funnet en hemmelig skatt som den aldri ville ha sett hvis den hadde blitt værende på sin lune moseflekk. De to vennene tilbrakte resten av ettermiddagen med å hvile i det gylne gresset. Den lille dåhjorten følte en varm glød av lykke. Den hadde lært at når man stoler på en venn og tar ting ett skritt om gangen, føles verden mye mindre og mye snillere. Den blå sommerfuglen hvilte på dåhjortens øre et øyeblikk, og vingene beveget seg sakte som et lite hjerteslag. De så solen begynne å synke bak åsene og male himmelen i nyanser av oransje og dyp lavendel. Da de første stjernene begynte å titte frem fra fløyelshimmelen, var det på tide å gå hjem. Reisen tilbake føltes mye kortere fordi den lille dåhjorten kjente veien og stolte på skogen. Skyggene virket ikke lenger lange eller lilla; de så ut som myke tepper som var tullet rundt trærne. Den lille dåhjorten gikk med en stødig, selvsikker rytme, og prikkene dens glødet svakt i skumringen. Sommerfuglen ledet den hele veien tilbake til den kjente moseflekken der dåhjortmammaen ventet med en mild dult med mulen. Den lille dåhjorten krøllet seg sammen i den myke, grønne mosen og følte seg veldig trygg og veldig trett. Dåhjortmammaen slikket dåhjorten i pannen, og pelsen hennes luktet som soloppvarmet gress. Den blå sommerfuglen fant seg en plass på et blad i nærheten for å sove for natten. Mens skogen falt til ro i en stille summing, lukket den lille dåhjorten øynene og drømte om sølvblankt vann og blå vinger. Den følte seg fredfull i vissheten om at morgendagen var en ny dag for å stole på, utforske og være modig i sitt vakre skoghjem.
Dypt inne i Hviskeskogen, gjemt under de knudrete røttene til et eldgammelt eiketre, bodde det en liten nisse. Han hadde på seg en lue med farge som et modent jordbær og støvler laget av den mykeste bjørkenever. Hjemmet hans var en koselig hule fylt med duften av tørket lavendel og barnåler. Hver morgen gikk den lille nissen ut for å polere de glatte rullesteinene i hagen sin og riste opp fløyelsmosen som vokste ved døren. Det var et fredelig liv, men noen ganger, når vinden plystret gjennom løvet, følte den lille nissen seg litt stille inni seg. Han hadde hagen sin og bøkene sine, men han hadde ingen å dele historiene sine med. En strålende ettermiddag, mens solen malte gylne striper over skogbunnen, hørte den lille nissen en merkelig lyd. Det var ikke sirissens sang eller ekornets rasling. Det var en lav, trett summing. Han fulgte lyden til en klynge med lilla kløver og fant en loden humle som hvilte på et blad. Humlas vinger var støvete, og den ene hadde en liten flenge fra en skarp tornebusk. Humla så veldig sliten ut, og den runde, stripete kroppen skalv svakt i skyggen. Den lille nissens hjerte ble fylt med et varmt ønske om å hjelpe. «Ikke vær redd du,» hvisket den lille nissen, selv om han ikke var sikker på om humla kunne forstå ham. Han skyndte seg tilbake til hulen sin og samlet sammen sine mest dyrebare saker. Han kom tilbake med et lite fingerbøl fylt med søt, klar morgendugg og en myk silketråd han hadde funnet på en kvist. Veldig forsiktig, med en nål laget av en barnål, formet nissen en skjør lapp av et avfalt roseblad. Han arbeidet med stor flid, og de små hendene hans var stødige helt til humlas vinge var trygt gjemt under det myke, røde kronbladet. De neste dagene ble den lille nissen og den lodne humla uadskillelige følgesvenner. Nissen bygde en liten, solfylt seng til humla av tørket tisteldun. Hver morgen kom han med fersk nektar fra de flotteste løvemunn-blomstene. Til gjengjeld vibrerte humla med vingene og skapte en beroligende melodi som hørtes ut som en liten cello. Nissen tok seg selv i å snakke mer enn han noen gang hadde gjort før. Han fortalte humla om hvordan stjernene så ut som sølvstøv og hvordan den første frosten føltes som magi. Den stille følelsen inni nissen begynte å smelte bort, erstattet av den lykkelige gløden av å ha en venn. Etter som uken gikk, ble humla sterkere. Vingene begynte å blafre med sin gamle energi, og roseblad-lappen falt til slutt av og avslørte en vinge som var hel og sterk igjen. Men akkurat idet humla var klar til å fly, ble himmelen farget som et mørkeblått plomme. En sommerstorm var på vei, og med seg hadde den kraftige vindkast og store, plaskende regndråper. Den lille nissen skyndte seg å samle sammen hageredskapene sine, men et plutselig vindkast blåste den tunge tredøren hans igjen og låste ham ute i det våte gresset. Slåen satt høyt oppe, og nissen var for liten til å nå den mens vinden presset mot ham. Da den lodne humla så vennen sin i nød, fløy den ikke bort for å søke ly. I stedet suste den opp i luften og trosset den virvlende vinden. Humla brukte de sterke beina sine til å ta tak i toppen av slåen, og la sin egen vekt og styrke til nissens innsats. Sammen dyttet og dro de. Nissen stemte bjørkeneverstøvlene sine mot gjørma, og humla slo med vingene med en mektig summing. Med et høyt klikk ga slåen etter. De ramlet inn i hulen akkurat idet det første store regnskyllet begynte å tromme mot eiketreet sine røtter. Inne i hulen var det varmt og tørt. Den lille nissen tente et lite lys laget av bivoks, og rommet ble fylt med et mykt, gyllent lys. Han innså da at selv om han hadde hjulpet humla med å lege vingen sin, hadde humla hjulpet ham på en måte som var like viktig. Han var ikke lenger bare en nisse med en hage; han var en venn. De satt sammen ved det lille ildstedet og lyttet til regnet som danset på bladene over dem. Nissen delte en bit honningkake han hadde spart på, og humla summet en sang av takknemlighet. Stormen ebbet til slutt ut i en mild tåke, og månen steg høyt og kastet et sølvskjær over Hviskeskogen. Den lille nissen klatret opp i sengen sin av myk mose og følte en dyp fred. Den lodne humla krøllet seg sammen i tisteldun-redet sitt bare noen få centimeter unna. Skogen var full av mange underverker, men nissen visste at det største underet av alle var godheten de hadde delt. Da sirissene begynte på sin nattlige vuggesang, sovnet de to vennene, trygge, varme og ikke lenger alene.
Elva var som et langt, blått bånd som strakte seg fra de høye fjellene helt ut til det store, vide havet. Det var ei lykkelig elv. Den sa svosj-svosj over de glatte, grå steinene. Den sa glubb-glubb under de hengende greinene til piletrærne. I denne vakre elva bodde det en liten oter. Den lille oteren hadde pels som var så myk som et fløyelsteppe, og en liten svart nese som sa vrikke-vrikke hver gang han luktet noe nytt. Den lille oteren brukte dagene sine på å skli nedover gjørmete elvebredder og jage små sølvbobler. Han elsket vannet, og han elsket mammaen sin. Mammaen hans var stor og varm, og pelsen hennes luktet alltid som den friske, rene morgenlufta. Hver dag lekte den lille oteren og mammaen hans sammen. De plasket med potene og dykket dypt for å finne de rundeste og glatteste steinene. Men når den gylne sola begynte å duppe bak trærne, var det tid for en lur. For en oter skjer en lur rett oppå vannet. Man ligger på ryggen, trekker inn haken og flyter som en liten båt. Den lille oteren elsket å flyte, men han var også litt bekymret. Når han lukket øynene, ble verden mørk. Han kunne kjenne vannet bevege seg under seg. Han lurte på: «Hvis jeg lukker øynene og sovner, hvor vil elva føre meg da? Vil jeg flyte bort fra trærne? Vil jeg flyte bort fra hjemmet mitt?» Denne bekymringen gjorde at den lille oteren holdt øynene vidåpne, selv når han var veldig, veldig søvnig. Mammaen hans så de klare, blinkende øynene hans. Hun svømte tett inntil ham og laget milde krusninger i det blå vannet. Hun strakte ut den store, sterke poten sin og tok tak i den lille oterens lille, myke pote. Hånden hennes var varm og stødig. Hun sa ingen ord, men måten hun holdt poten hans på, fortalte den lille oteren alt han trengte å vite. Hun sa: «Jeg er her. Jeg har deg. Jeg skal ikke slippe deg.» Den lille oteren kjente varmen fra poten hennes. Han kjente hvordan pelsen hennes føltes mot hans. Han trakk pusten dypt, og magen hans gikk opp og ned. Han så på mammaen sin, og hun ga ham et sakte, lykkelig blunk. Dette var begynnelsen på tillit. Tillit er å vite at noen som elsker deg, holder godt fast. For å være helt sikre på at de lå trygt, ledet otermammaen dem til et område med langt, grønt elvegress. Gresset vokste fra bunnen av elva og strakte seg opp til overflaten som lange, grønne fingre. Otermammaen viste den lille oteren hvordan han skulle tvinne gresset rundt magen sin. Det føltes som en myk klem av blader. Nå var de ankret fast. De var som to små båter som var bundet til en brygge. Den lille oteren kjente gresset kile på magen og mammaens pote som holdt hans egen. Han følte seg veldig trygg. Han følte seg veldig elsket. Han innså at han ikke trengte å passe på elva helt alene. Han kunne stole på at mamma passet på ham mens han hvilte de trette øynene sine. Sakte lukket den lille oteren det ene øyet. Elva sa svosj-svosj, men han ble liggende akkurat der han var. Han lukket det andre øyet. Vannet føltes som en myk, vuggende vugge. Han kunne høre fuglene synge kveldssangene sine i trærne. Han kunne høre froskene si «kvekke-kvekke» i det fjerne. Selv med lukkede øyne visste han nøyaktig hvor han var, fordi han kunne kjenne mammaens pote. Hver gang vannet beveget seg, kjente han det milde rycket i hånden hennes, som minnet ham på at hun var rett der. Han var ikke redd for den store elva lenger. Elva var bare et sted for en lang, vakker drøm. Den lille oteren slapp ut et langt, lykkelig sukk. De små potene hans slappet av. Den vrikkende nesen ble stille. Han fløt på ryggen med magen mot stjernene som akkurat begynte å titte frem på himmelen. Otermammaen holdt seg våken litt lenger og så på den sølvfargede månen som steg opp over vannet. Hun holdt poten hans fast og varsomt. Hun visste at den lille oteren lærte å være modig ved å stole på henne. Det var et stille og fredelig øyeblikk på den store blå elva. Trærne hvisket i vinden, og vannet nynnet en myk vuggevise. Etter hvert som natten ble mørkere og stjernene lyste sterkere, drev de to oterne i senga si av grønt gress. De lå tett inntil hverandre, side om side. Den lille oteren sov dypt og drømte om sølvbobler og gyllent solskinn. Han visste at når han våknet, ville elva fortsatt være der, trærne ville fortsatt være der, og mammaen hans ville fortsatt holde ham i poten. Alt var akkurat slik det skulle være. Verden var et snilt sted, og elva var et trygt hjem. Det er lett å sove når man vet at man aldri er alene. Så sov godt, lille oter. Vannet er rolig. Gresset er mykt. Mammaen din holder deg i hånden, og hun vil aldri slippe taket. Månen passer på elva, og stjernene skinner bare for deg. Det er tid for å hvile. Det er tid for å drømme. Den store blå elva synger deg i søvn, og du er trygg, god og elsket. God natt, lille oter. God natt, lille venn.
I en dal der gresset var så mykt som en strikkegenser, bodde en liten rev med en veldig buskete hale. Den lille reven elsket å utforske de bølgende åsene og de klukkende bekkene der vannet sang en lavmælt sang. En solfylt morgen fant den lille reven noe fantastisk gjemt under et stort, flatt blad. Det var en liten, flettet kurv, akkurat passe stor for en liten rev å bære. Kurven var tom, men den lille reven visste nøyaktig hva den skulle bruke den til. Solen varmet revens pels mens den travet mot den hemmelige delen av dalen. Den lille reven kom frem til det store bærstedet. Dette var et spesielt sted der buskene bugnet av de største, rundeste og søteste blåbærene i hele dalen. Den lille reven begynte å plukke bærene, ett etter ett. Plink, plonk, plink. Bærene laget en glad lyd idet de traff bunnen av kurven. Snart var kurven fylt helt til randen. Bærene så ut som små, blå juveler, og de luktet av solskinn og søtt sommerregn. Den lille reven følte seg veldig heldig som hadde funnet en slik godbit. «Disse er bare mine,» hvisket den lille reven og holdt kurven tett inntil seg. «Jeg har jobbet veldig hardt for å finne dem, og jeg har jobbet veldig hardt for å plukke dem. Jeg skal finne meg en rolig plass under det gamle eiketreet og spise hver eneste en.» Den lille reven følte seg veldig stolt over skatten sin og ville ikke miste et eneste bær. Tanken på å spise alle de søte bærene fikk magen til den lille reven til å danse en gledesdans. Reven begynte å gå mot et stort tre med brede, utstrakte greiner og sval skygge. Da den lille reven gikk mot eiketreet, hoppet en liten kanin ut fra en klynge med kløver. Den lille kaninens nese dirret, og ørene dens var veldig lange og myke. «Å!» sa den lille kaninen og så på kurven med store øyne. «For en vakker samling med bær du har. Jeg har lett etter frokost hele morgenen, men kløveren er veldig tørr i dag og jeg er veldig sulten.» Den lille reven så på den fulle kurven, og så på den lille kaninen. Et øyeblikk fikk den lille reven lyst til å gjemme bort kurven og holde alt hemmelig. Men så så den lille reven at den lille kaninen så ganske trett ut. «Vil du ha noen?» spurte den lille reven lavt. Den lille kaninens øyne lyste opp som morgenstjerner. «Kan jeg få det?» Den lille reven stakk poten ned i kurven og tok ut en stor håndfull av de søteste bærene. Den lille kaninen spiste dem fornøyd, mens den blå saften satte farge på haken dens. «Takk, snille venn,» sa den lille kaninen med et stort smil. «Dette er de beste bærene jeg noen gang har smakt. De smaker enda bedre når noen gir dem til deg.» Like etter landet en blåskrike på en lav grein over dem. Fuglen kvitret en trist, tynn sang. «Markene gjemmer seg dypt nede i jorda i dag,» sukket blåskrika og la hodet på skakke. «Jeg har lett over hele enga og ikke funnet noe å spise.» Den lille reven nølte ikke engang denne gangen. «Kom ned, lille fugl,» ropte den lille reven. «Her er det nok til alle.» Den lille reven la en haug med bær på en flat, grå stein, og blåskrika hoppet ned for å nyte festmåltidet med et lykkelig kvitre. Da den lille reven, den lille kaninen og blåskrika satt sammen i skyggen av eiketreet, skjedde det noe magisk. Bærene smakte ikke bare søtt; de smakte av vennskap. Den lille reven innså at det å spise alene ville ha vært veldig stille, men å spise sammen var fullt av latter og glade historier. Kurven ble stadig tommerre, men hjertet til den lille reven føltes fullere og fullere. Solen virket klarere, og brisen føltes svalere fordi de alle nøt morgenen sammen. De tilbrakte hele ettermiddagen med å leke i det høye gresset. Den lille kaninen viste reven hvordan man hopper over falne tømmerstokker, og blåskrika sang sanger om de hvite, luftige skyene. Da det siste bæret var borte, så den lille reven på den tomme kurven og smilte. Det gjorde ingenting at bærene var borte, for den lille reven hadde fått to fantastiske nye venner. Dalen føltes varmere og mer som et hjem enn den noen gang hadde gjort før. De lovet å møtes igjen neste dag for å utforske bekken. Da solen begynte å synke bak de lilla åsene og malte himmelen i nyanser av rosa og oransje, sa de tre vennene farvel. Den lille kaninen hoppet tilbake til det lune hiet sitt, og blåskrika fløy til redet sitt i de høye greinene på et furutre. Den lille reven plukket opp den tomme kurven og gikk sakte tilbake mot hiet sitt. Kveldsluften var kjølig og luktet av markblomster og fuktig jord. Stjernene begynte å titte frem, én etter én, som små lykter på himmelen. Inne i hiet krøllet den lille reven seg sammen på en seng av tørre blader og myk, grønn mose. Månen steg høyt på himmelen, som en sølvmynt som passet på den søvnige dalen. Den lille reven følte seg trygg, varm og veldig søvnig. Mens den tenkte på den glade dagen og vennligheten som ble delt med venner, slapp den lille reven ut et langt, tilfreds sukk. Med et vift med den buskete halen stakk den lille reven nesen under pelsen, lukket øynene og gled inn i en drøm fylt av blå bær og gyllent solskinn.
Høyt oppe på de lilla tindene, der skyene føltes som gigantiske marshmallows, bodde en liten drage med glitrende smaragdgrønne skjell. Denne dragen var veldig snill, men han var også veldig, veldig utålmodig. I dalen nedenfor hulen hans vokste de berømte glimre-bærene. De var knallilla, gnistret som små stjerner og smakte som en blanding av sommerjordbær og søt honning. Hver eneste drage i tindene kjente til regelen: du kunne spise ett bær for å føle deg lett og glad, men å spise mer enn ett ville få deg til å sveve høyere enn den høyeste fjelltoppen. En solfylt ettermiddag satt den lille dragen ved bærbuskene. De eldre dragene var opptatt med å rydde i hulene sine, og solen varmet godt på vingene hans. Han plukket ett bær og puttet det i munnen. Det var deilig! Han følte seg lett, og føttene berørte knapt gresset. Men han ville ha mer. «Bare ett til skader vel ikke,» hvisket han til seg selv. Så tenkte han: «Hvis to er bra, må fem være enda bedre!» Han glemte advarslene om konsekvenser og spiste grådig en hel håndfull av den glitrende frukten. Nesten umiddelbart følte den lille dragen en merkelig kiling i magen. Det var ikke en vond kiling, men han la merke til at tærne hans ikke lenger rørte gresset. Så var knærne hans på nivå med blomstene. Deretter så han ned på tretoppene. «Uff da,» pep han, og stemmen hans hørtes litt lysere ut enn vanlig. Han prøvde å flakse med vingene for å komme ned, men bærene gjorde ham like lett som et løvetannfrø. Hver gang han flakset, spratt han faktisk høyere opp i den klare, blå himmelen. Høyere og høyere bar det, forbi ørnereder og inn i den tynne, kjølige luften nær de tynne fjærskyene. Utsikten var vakker, men den lille dragen begynte å føle seg veldig ensom og litt kald. Han så hulen sin langt der nede, som en liten prikk. Han forstod nå hvorfor de eldre dragene hadde laget regelen. Konsekvensen av hans utålmodighet var at han satt fast på himmelen, ute av stand til å nå den varme sengen sin eller favorittbøkene sine. Han savnet den faste bakken under klørne og lukten av kveldståken i fjellet. Da solen begynte å synke mot horisonten og malte himmelen i nyanser av oransje og fiolett, fløy en klok, gammel ugle forbi. «Sitter du fast igjen?» tutet uglen lavt. Den lille dragen nikket trist, mens en liten røykpust unnslapp snuten hans. «Jeg hørte ikke på advarslene,» innrømmet han. Uglen forklarte at den eneste måten å komme ned på var å vente på at bærmagien skulle avta, men at han kunne hjelpe det på vei ved å fange den tunge tåken fra en regnsky. Dragen drev mot en grå sky i nærheten og åpnet munnen for å fange de kjølige, forfriskende dråpene. Sakte, veldig sakte, dempet den tunge tåken lettheten i magen hans. Den lille dragen begynte å synke gjennom luften, dalende som et fallende høstløv. Han følte at skjellene ble tyngre og at vingene føltes sterkere. Da de første stjernene begynte å tindre på den mørknende himmelen, rørte føttene hans endelig den myke mosen utenfor huleåpningen. Han følte en dyp lettelse. Han så tilbake på bærbuskene i dalen og visste at neste gang ville han følge reglene, fordi han forstod at hvert valg han tok hadde et resultat. Den lille dragen krabbet inn i hulen sin, som var fylt med duften av tørket lavendel og varme steiner. Han krøllet halen rundt tærne og stakk nesen under en myk fløyelsvinge. Månen steg over de lilla tindene og kastet et sølvskinn over dalen. Han følte seg trygg, varm og veldig klok. Mens fjellvinden nynnet en mild vuggevise gjennom steinene, lukket den lille dragen øynene og gled inn i en dyp, fredfull søvn, mens han drømte om eventyr på bakken der han hørte hjemme.
Høyt oppe i det høye, myke gresset på Den store enga bodde en bitteliten ildflue. Gresset føltes som fløyel, og natteluften var kjølig og søt. Den lille ildflua hadde vinger så tynne som silkepapir og en veldig liten mage som egentlig skulle lyse. Rundt omkring begynte de store ildfluene å blinke. «Blink, blink, glød,» sa det i dem. Den lille ildflua fulgte med fra et stort, grønt kløverblad og følte seg veldig liten. Den lille ildflua lurte på om den noen gang ville klare å blinke og gløde akkurat som de andre. Den lille ildflua trakk pusten dypt. Den vrikket litt på seg. Den vugget litt på seg. Men det kom ikke noe lys. «Uff da,» tenkte den lille ildflua. «Kanskje lyset mitt er for lite. Kanskje jeg ikke er klar til å gløde ennå.» En vennlig gresshoppe i nærheten spilte en glad, klikkende melodi. Gresshoppa hadde ikke noe lys, men den lagde vakker musikk. Den lille ildflua så på gresshoppa og følte seg litt modigere. «Jeg skal prøve igjen,» hvisket den lille ildflua til den store, hvite månen. Den lille ildflua klatret høyere opp på kløverstilken. Vinden ga et forsiktig pust, slik at kløveren danset frem og tilbake. Den lille ildflua holdt seg godt fast med de små beina sine. Den lukket øynene og tenkte på noe varmt og hyggelig. Den tenkte på den gule sola og den varme morgenduggen. Så ga den magen et lite klem. Plutselig – flimmer – dukket det opp et veldig svakt, gyllent lys. Det var lite, som en bitteliten gnist, men det var der! Den lille ildflua følte en varm kiling fra hodet og helt ned til tærne. «Jeg klarte det!» tenkte den lille ildflua. Men så så den på de store ildfluene i trærne. Lysene deres var så klare og sterke. De så ut som fallende stjerner. Den lille ildflua følte seg sjenert igjen. Den gjemte det lille lyset sitt bak et bredt blad. Akkurat da kom en liten snegle krypende på bakken nedenfor. Sneglen beveget seg veldig sakte gjennom skyggene. «Det er så mørkt her nede,» sukket sneglen. «Jeg kan ikke se stien til den deilige soppen jeg hadde lyst til å finne.» Den lille ildflua ville hjelpe vennen sin. Den glemte å være sjenert. Den hoppet ned fra kløveren og fløy ned, ned, ned mot bakken. Mens den fløy, vrikket og vugget den på seg, og det lille lyset begynte å gløde jevnt. Det var ikke like stort som en stjerne, men det var perfekt for sneglen. «Se!» ropte sneglen, mens de små øynene tittet frem. «Et vakkert lys! Nå kan jeg se veien over mosen.» Den lille ildflua følte seg veldig stolt. Lyset dens var akkurat passe for en venn. Sammen beveget den lille ildflua og sneglen seg over den myke, grønne mosen. Ildflua holdt seg veldig nær og kastet sin gylne glød på hver eneste stein og hver eneste kvist. Sneglen fant soppen sin og sa: «Takk, lille ildflue. Du er veldig modig, og lyset ditt er helt spesielt.» Ildflua følte at lyset vokste seg enda sterkere og varmere. Den innså at den ikke trengte å være den klareste på hele enga. Den trengte bare å være seg selv. Nå var den lille ildflua klar til å bli med på dansen. Den fløy høyt opp og sirklet rundt de høye solsikkene. Den møtte en annen ildflue, og så en til. De brydde seg ikke om at lyset til den lille ildflua var nytt. De ville bare danse sammen i den kjølige natteluften. De fløy i sirkler og lagde løkker av gull på den lilla himmelen. Den lille ildflua følte at den var en del av en stor, glødende familie. Den var lykkelig, og lyset dens skinte med en stødig og selvsikker glød. Etter hvert som månen klatret høyere og stjernene begynte å tindre, ble ildfluene søvnige. Dansen gikk saktere. Den lille ildflua fløy tilbake til sin myke yndlingsblomst, en stor blåklokke som duftet av søt honning. Den foldet vingene sammen og kjente de myke kronbladene vøpe seg rundt seg som et varmt teppe. Den lille ildflua ga fra seg et aller siste, lite blink med lyset sitt. Den følte seg trygg, varm og veldig spesiell i blomstersengen sin. Enga var stille nå, bortsett fra vindens milde sus i trærne. Den lille ildflua lukket øynene og kjente blomstens milde vugging i brisen. Den visste at i morgen natt ville den gløde igjen. Den trengte ikke å bekymre seg lenger, for den visste at lyset dens var viktig. Den lille ildflua sovnet og drømte om gylne sirkler og glade venner. God natt, lille ildflue. God natt, enga.