Gratis ukentlige minihistorier for alle små drømmere. Få en fargeleggingsside til enhver historie!
Den hviskende jungelen var et sted med endeløse grønne blader og blomster som skiftet farge når man nynnet en lav melodi for dem. Midt i denne smaragdgrønne verdenen vokste det mest praktfulle treet av alle: Den store solfangeren. En gang i året bar treet en eneste, enorm frukt som smakte som solskinn og honning. Hvert eneste vesen i jungelen gledet seg til dagen frukten skulle modnes, for duften var så søt at den kunne få selv vinden til å stoppe opp for å trekke pusten. Dette året satt en liten papegøye med fjær i alle regnbuens farger på en gren i nærheten og så på at frukten forvandlet seg fra blek limegrønn til et dypt, glitrende gull. Den lille papegøyen hadde brukt mange uker på å hjelpe treet. Da regnet ikke kom, bar papegøyen og vennene dens vanndråper fra elven i skåler laget av store blader. De hadde fjernet kvelende slyngplanter som prøvde å klatre oppover stammen, og de hadde sunget vakre sanger for knoppene for å hjelpe dem med å blomstre. Hele samfunnet av fugler, aper og sommerfugler hadde jobbet sammen for å sikre at solfanger-treet holdt seg friskt og sterkt. Alle var spente på å endelig få dele belønningen for det harde arbeidet. Akkurat da frukten var tung og klar til å falle, landet en veldig stor fugl med et massivt, skarpt nebb og vinger så brede som en kano på grenen. Grenen svaiet under vekten hans. «Flytt dere,» drønnet den store fuglen, og stemmen hans ga gjenlyd gjennom trekronene. «Jeg er den største og sterkeste fuglen i denne jungelen. Vingene mine er de bredeste, og nebbet mitt er det tøffeste. Derfor tilhører denne frukten meg. Det er bare rett og rimelig at den største fuglen får den største premien. Styrke er det som betyr mest her.» Den lille papegøyen bruste med fjærene; den følte seg litt nervøs, men visste at noe ikke stemte. «Men vi passet alle på treet,» kvitret den lille papegøyen modig. «Apene fjernet ugresset, sommerfuglene pollinerte blomstene, og vi hentet vannet. Hvis du tar hele frukten bare fordi du er stor, gjør ikke det saken rettferdig. Det gjør oss andre sultne til tross for vårt harde arbeid.» Den store fuglen fnyste og så ned på de store klørne sine, men han flyttet seg ikke. Han trodde at størrelsen hans ga ham en særregel som ikke gjaldt for de andre. Dyrene bestemte seg for å søke råd hos den kloke gamle flodsvinet, som bodde ved den glitrende elven og var kjent for å være den mest rettferdige sjelen i jungelen. De reiste alle sammen – den store fuglen fløy høyt, papegøyen pilte mellom bladene, og de andre dyrene småløp under dem. Da de kom frem, hvilte flodsvinet på et teppe av myk mose. Han lyttet tålmodig mens den store fuglen snakket om sin styrke, og mens den lille papegøyen snakket om fellesskapets innsats og behovet for rettferdighet. Det kloke flodsvinet åpnet det ene søvnige øyet og snakket med en stemme så glatt som elvesteiner. «Rettferdighet,» begynte han, «handler ikke om hvem som har de største vingene eller den høyeste stemmen. Rettferdighet er tråden som holder jungelen vår sammen. Det betyr at alle som bidrar til hagen, skal få lov til å spise fra den. Å ta alt for seg selv er å bryte harmonien i hjemmet vårt. En gave fra jorden tilhører alle som hjalp den med å vokse, fordelt rettferdig slik at ingen sitter igjen med tom mage. Å være sterk betyr at du har et større ansvar for å sikre at alle blir behandlet rettferdig, ikke at du får mer enn din andel.» Den store fuglen ble stille. Han så på den lille papegøyen og de andre små skapningene som hadde jobbet så hardt hele sesongen. Han innså at frukten ville smake mye søtere hvis den ble delt i vennskap enn om den ble spist alene i grådighet. «Du har rett,» sa den store fuglen lavt. «Styrken min bør brukes til å hjelpe frukten ned, slik at vi alle kan nyte den sammen.» Han fløy tilbake til treet og brukte det kraftige nebbet sitt med stor forsiktighet til å klippe stilken og fange den tunge frukten, før han varsomt senket den ned til bakken der alle kunne nå den. Flodsvinet hjalp til med å dele frukten i mange like store skiver. Den lille papegøyen tok en bit og kvitret av glede – det var det deiligste den noen gang hadde smakt. Hvert eneste dyr, fra den største jaguaren til den minste billen, fikk en rettferdig porsjon. Det var nok til alle, og jungelen føltes fredelig og i balanse. Den store fuglen følte en ny type stolthet, ikke over størrelsen sin, men over å være et rettferdig medlem av gruppen. Da solen begynte å synke under horisonten og malte himmelen i nyanser av fiolett og oransje, vendte dyrene tilbake til sine koselige hjem. Den lille papegøyen fant en myk mosegrodd gren og stakk hodet under vingen. Luften var kjølig, magen var mett, og hjertet var lett. I stillheten i den hviskende jungelen var den eneste lyden det milde suset i bladene, som lullet hver eneste skapning inn i en dyp, lykkelig søvn, i visshet om at de levde i en verden der alle ble tatt vare på.
Det store, vide havet var et veldig lykkelig sted. Det var en verden av blått og grønt, der vannet føltes som et mykt, vått teppe. I dette vakre havet bodde en liten delfin. Den lille delfinen var veldig glatt og veldig grå. Den lille delfinen elsket å hoppe. Opp, opp, opp dro delfinen, og hoppet ut av vannet for å se den store, gule sola. Så, plask! Den lille delfinen dykket ned igjen i det kjølige, stille blå. Vannet lagde boblende lyder som sa «popp, popp, popp» mot delfinens nese. Delfinen følte seg veldig lykkelig i det store, blå hjemmet. En morgen svømte den lille delfinen nær den sandete havbunnen. Sanden var hvit og myk, akkurat som sukker. Mens den svømte, fant den lille delfinen noe helt spesielt. Gjemt inni et stort, rosa skjell lå det mange runde steiner. Det var en rød stein som så ut som et kirsebær. Det var en gul stein som så ut som en liten sol. Det var en blå stein som så ut som en bit av himmelen. Den lille delfinen syntes disse steinene var det vakreste i hele det vide havet. Delfinen tok på dem med en luffe og kjente hvor glatte de var. Den lille delfinen satt ved det rosa skjellet og så på steinene. De var så skinnende og så glatte. Den lille delfinen ville beholde alle sammen. «Dette er mine steiner», tenkte den lille delfinen. Akkurat da kom en liten sjøhest vrikkende forbi. Den lille sjøhesten hadde en krøllete hale og små finner. Sjøhesten så de klare fargene og stoppet opp. Sjøhestens øyne ble store av beundring. Den lille delfinen følte seg litt nervøs. Delfinen brukte en luffe til å dekke over den røde steinen og den gule steinen. Delfinen ville ha alt det vakre for seg selv, og skjulte skattene under en grå luffe. Deretter kom en bitteliten krabbe gående langs sanden. Den lille krabben sa «klikk, klikk, klikk» med de små klørne sine. Krabben så den blå steinen som tittet frem under delfinens luffe. Krabben så veldig nysgjerrig ut og strakte ut en liten klo for å se på glimtet. Den lille delfinen så på sjøhesten og så på den lille krabben. Delfinen så på de vakre steinene. Delfinen holdt dem veldig fast, men det føltes som om noe manglet. Havet var veldig stort og veldig stille. Den lille delfinen følte seg litt ensom der den sto med alle steinene og ingen å leke med. Den lille delfinen så på sjøhestens krøllete hale. Så så den lille delfinen på krabbens små klør. Delfinen så at vennene bare kikket og hadde lyst til å se de fine fargene de også. Med et forsiktig dult med nesen, dyttet den lille delfinen den klare, røde steinen mot sjøhesten. Sjøhestens små finner flakset av begeistring. Sjøhesten snurret rundt og rundt i en lykkelig sirkel. Å se sjøhesten så glad gjorde at den lille delfinen fikk en varm og god følelse inni seg. Det var en følelse som var enda bedre enn å eie en skinnende stein helt alene. Deretter brukte den lille delfinen en luffe til å dytte den gule steinen mot den lille krabben. Krabben tok en liten dans på den hvite sanden mens den klikket med klørne i en glad rytme. Nå holdt den lille delfinen den blå steinen, og vennene hadde hver sin de også. De tre vennene satt sammen på havbunnen. De begynte å flytte steinene rundt i sanden. De flyttet dem hit, og de flyttet dem dit. Sammen lagde de et vakkert mønster som så ut som en blomst. De lo og lekte, og lagde bobler som fløt opp til vannoverflaten. Å dele steinene gjorde leken mye morsommere enn å leke alene. Vennene lekte helt til den store, gule sola begynte å gå ned. Lyset i vannet endret seg fra klart blått til en myk, søvnig lilla. Sjøhesten var trøtt etter all snurringen. Den lille krabben var klar for å hvile i sanden. Den lille delfinen følte seg veldig lykkelig og veldig full av kjærlighet. «Takk for at du delte», så det ut som vennene sa med sine glade vrikk og forsiktige vink. Den lille delfinen innså at steinene var fine, men at venner var den virkelige skatten. Det å dele hadde forvandlet en stille morgen til en fantastisk dag full av nye leker og glade hjerter. Nå var det tid for å sove. Havet var veldig stille og veldig rolig. Den lille delfinen fant en koselig flekk med mykt, grønt sjøgress. Sjøgresset beveget seg sakte i vannet, som en mild vugge. Den lille delfinen krøp godt inntil og lukket øynene mens den kjente tidevannets milde drag. Vannet nynnet en myk vuggesang. «Svisj, svisj, svisj», sa bølgene langt der oppe. Den lille delfinen drømte om klare farger og glade venner. Alt var trygt. Alt var stille. Sov godt, lille delfin. God natt, lille hav.
Dammen var et veldig lykkelig sted. Vannet var blått og klart. Solen var varm og gul. Midt i dammen bodde det en liten andunge. Den lille andungen var veldig myk. Den lille andungen var veldig dunete. Den lille andungen hadde små oransje føtter som sa tripp-trapp på det myke, grønne gresset. Splisj-splasj sa det da den lille andungen hoppet ut i det kjølige vannet. Det føltes veldig godt. Den lille andungen elsket å svømme og leke hele dagen lang i det klare, glade solskinnet. En morgen dro den lille andungen på svømmetur med to venner. De var alle veldig sultne. De lette etter noe å spise. De lette under de store, grønne nøkkerosebladene. De lette nær det høye, brune sivet. Så fant de noe fantastisk. De fant et stort område med søt, grønn vannkløver. Vannkløveren var sprø og frisk. Det var den beste maten i hele dammen. Alle andungene ville spise den søte, grønne kløveren med en gang, for den luktet som friskt regn og honning. Den ene vennen var litt større og litt raskere. Denne vennen begynte å samle all kløveren i én stor haug. «Dette er til meg!» tenkte vennen. Den lille andungen og den andre vennen så på. De følte seg litt triste. Magene deres var fremdeles tomme. De ville også smake på den søte, sprø maten. Det føltes ikke riktig at én venn skulle ha all kløveren mens de andre ikke hadde noe. Den lille andungen så på den store haugen, og så på det tomme vannet der kløveren pleide å være. Den lille andungen snakket med en veldig myk og snill stemme. «Vi er alle sultne,» sa den lille andungen. «Det er godt å dele. Når vi deler, blir alle glade.» Den største vennen stoppet opp og så på de to vennene sine. Den største vennen så at de andre ventet tålmodig. Den største vennen innså at det å ha alt selv ikke var like gøy som å spise sammen med venner. Det var på tide å være rettferdig. Å være rettferdig betyr å sørge for at alle får det de trenger. Det betyr å sørge for at alle får være med på det gode. Så andungene samarbeidet. De brukte de små oransje nebbene sine til å flytte på kløveren. De lagde tre små hauger. Én haug var til den lille andungen. Én haug var til den første vennen. Én haug var til den største vennen. Hver haug var like stor. Hver haug hadde like mange sprø blader. Nå var det rettferdig. Nå hadde alle fått mat. De begynte å spise alle sammen på nøyaktig samme tid. Knask, knask, knask sa de små nebbene deres. Det var den beste maten noensinne fordi de spiste den sammen. Andungene følte seg veldig glade. Magene deres var fulle av søt, grønn kløver. Hjertene deres var fulle av godhet. De visste at det å være rettferdig var den beste måten å leke på. De brukte resten av ettermiddagen på å svømme i sirkler og jage de små sølvfargede fiskene. De plasket og de lo. Solen begynte å gå ned og malte himmelen i farger av rosa og oransje. Vannet ble helt stille og veldig rolig. Dagen var på hell, og det var på tide å sove. Den lille andungen fulgte vennene tilbake til den myke gressbakken. Gresset føltes kjølig og fuktig under føttene deres. De fant en koselig plass under et stort, hengende piletre. Bladene på treet hang ned som et mykt, grønt gardin. Det var et trygt og varmt sted å hvile. Den lille andungen følte seg veldig søvnig. Månen kom frem og så ut som en kjempestor, hvit perle på himmelen. Stjernene begynte å tindre som små nattlys over dammen. Andungene krøp tett sammen i en dunete haug. De stakk hodene sine under de myke, gule vingene. De følte seg varme. De følte seg trygge. De visste at morgendagen ville bli nok en rettferdig og lykkelig dag ved dammen. Den lille andungen lukket øynene og lyttet til den milde lyden av vannet som slo mot land. Alt var akkurat som det skulle være. Det var stille ved dammen. Verden var i fred. Søvnen kom raskt og pakket den lille andungen inn i et teppe av søte, glade drømmer.
I en hage der gresset vokste like høyt som skogens trær og blomstene duftet som honning, bodde en liten snegle med et vakkert, snirklete hus. Den lille sneglen beveget seg veldig sakte og gled over den kjølige, fuktige jorden med en lav «shhh»-lyd. Fordi den lille sneglen beveget seg så sakte, hadde den god tid til å se på verden. Hver morgen våknet den lille sneglen under et stort, loddent grønt blad og så opp på den klare, blå himmelen. Verden føltes veldig stor, og den lille sneglen følte seg veldig liten, men den var lykkelig over å være akkurat der den var. En solfylt morgen bestemte den lille sneglen seg for å dra på et stort eventyr til den andre siden av hagen. Målet var en klynge med knallrøde jordbær som lignet på saftige juveler. Da den lille sneglen startet reisen sin, begynte solen å klatre høyere og høyere. Hagen ble veldig varm. Den lille sneglen kjente at huset ble varmt og at sporet etter den ble tørt. Akkurat da fant den lille sneglen en bred, flat stein som lå gjemt i skyggen av en høy solsikke. «Takk for denne kjølige plassen,» tenkte den lille sneglen. Den hvilte i skyggen helt til luften føltes sval igjen. Ved å legge merke til den kjølige steinen, følte den lille sneglen en varm glød av takknemlighet i hjertet sitt, noe som gjorde at reisen føltes mye lettere. Da den lille sneglen fortsatte, begynte et mildt regn å falle. Regndråpene var som små diamanter som falt fra skyene. For en liten snegle er en regndråpe en veldig stor ting! En dråpe landet rett på nesetippen med et mykt «plopp». I stedet for å bli lei seg for å bli våt, så den lille sneglen på en tulipan i nærheten. Blomsten var formet som en kopp og hadde fanget en liten dam med friskt vann. Den lille sneglen tok en lang og forfriskende svelg. «Takk for vannet,» hvisket den lille sneglen. Regnet føltes ikke lenger som et problem; det føltes som en fantastisk gave som fikk hagen til å glitre. Da solen begynte å synke lavt på himmelen og farget hagen oransje og rosa, nådde den lille sneglen endelig jordbærene. Et jordbær hadde falt ned på den myke mosen, og det var helt modent. Men akkurat idet den lille sneglen skulle ta en bit, landet en liten marihøne i nærheten. Marihøna så veldig sliten og veldig sulten ut. Den lille sneglen så på det gigantiske jordbæret og deretter på den lille marihøna. Det var mer enn nok til dem begge. «Vil du dele?» spurte den lille sneglen med et vrikk på følehornene. Marihøna kvitret lykkelig, og de spiste sammen mens de nøt den søte, røde frukten. Da de var ferdige med måltidet, takket marihøna den lille sneglen for at den delte. Den lille sneglen innså at det å dele jordbæret gjorde at det smakte enda søtere. Den lille sneglen så seg rundt i hagen. Den så på det høye gresset som ga den et hjem, blomstene som ga søte dufter, og solen som ga varme. «Jeg har så mange ting å være takknemlig for,» tenkte den lille sneglen. Den innså at hver del av hagen var en spesiell gave, og ved å si «takk» i hjertet sitt, følte den lille sneglen seg like lett som en sommerfugl, selv med det tunge huset sitt. Månen begynte å stige, og den så ut som en sølvfarget melonskive på himmelen. Den lille sneglen fant en koselig plass inni en stor, gul smørblomst. Kronbladene føltes som myke silkedyner. Marihøna fant seg en plass på et blad i nærheten. Hagen ble veldig stille, bortsett fra gresshoppenes lave sang. Den lille sneglen trakk hodet inn i det lune huset sitt og følte seg trygg og varm. Den tenkte på den kjølige steinen, det friske regnet, det søte jordbæret og den nye vennen. Med hjertet fullt av takk lukket den lille sneglen øynene og gled inn i en dyp, fredfull søvn, klar for å våkne til en ny dag med gaver.
Det var en gang en liten bjørn som bodde i en skog der mosen var så myk som en pute. Den lille bjørnen hadde pels som var veldig brun og veldig lodden. Han hadde en liten nese som sa snus-snus-snus. Han hadde små labber som sa klapp-klapp-klapp. Den lille bjørnen bodde i en koselig hule sammen med mammaen sin. Inne i hulen var det varmt. Inne i hulen var det trygt. Den lille bjørnen var veldig glad i hjemmet sitt. Han elsket de høye trærne. Han elsket den klare solen. Og aller mest elsket han det helt spesielle teppet sitt. Teppet var blått. Teppet var mykt. Det var det mykeste teppet i hele den vide verden. Det føltes som en luftig sky mot den lodne magen hans. En solfylt morgen tok mamma bjørn med seg det blå teppet ut. Hun la det på en stor, flat stein. Steinen var ren. Steinen var varm. Solen var stor og gul på himmelen. Solen ville gjøre at teppet føltes som en varm klem til leggetid. Mamma bjørn så på den lille bjørnen med de snille øynene sine. «Lille bjørn,» sa hun med sin myke, dype stemme. «Jeg skal gå til bærstedet for å finne noe godt. Kan du passe på det spesielle teppet ditt? Det er din jobb å holde det trygt. Kan du sørge for at det holder seg rent og tørt på denne steinen?» Den lille bjørnen følte seg veldig stor. Han følte seg veldig hjelpsom. Han nikket med det lille hodet sitt. «Ja, mamma,» sa han. «Jeg skal passe på teppet. Jeg skal holde det trygt. Jeg skal holde det rent. Jeg skal holde det tørt.» Mamma bjørn gikk av sted inn mellom de grønne trærne. Den lille bjørnen satt ved steinen. Han så på teppet. Han klappet på teppet med den myke labben sin. Klapp, klapp, klapp. Han luktet på teppet med den lille nesen sin. Snus, snus, snus. Det luktet som solskinn. Det var en veldig fin jobb å ha. Men så fløy en gul sommerfugl forbi. Sommerfuglen var fargerik. Sommerfuglen sa flaks, flaks, flaks. Den lille bjørnen ville se hvor sommerfuglen skulle. Han reiste seg opp. Han tok ett skritt, så to skritt. Han glemte nesten jobben sin! Han så tilbake på teppet. Teppet lå fortsatt der på steinen. «Jeg må bli her,» sa den lille bjørnen. «Jeg har en viktig jobb å gjøre. Jeg passer på teppet mitt.» Snart begynte en liten bris å blåse. Brisen sa svisj, svisj, svisj. Den fikk bladene på trærne til å danse. Den fikk gresset til å vrikke på seg. Den lille bjørnen så at vinden prøvde å løfte hjørnet på det blå teppet hans. Teppet sa flapp-flapp, flapp-flapp. Hvis teppet blåste bort, kunne det bli skittent i gjørmen. Hvis teppet blåste bort, kunne det bli vått i dammen. Den lille bjørnen løp bort til steinen. Han brukte de små labbene sine til å dytte teppet på plass. Han fant en liten, glatt stein og la den på hjørnet. Nå var teppet tungt. Nå lå teppet stille. Den lille bjørnen følte seg veldig stolt. Han var en veldig ansvarsfull liten bjørn. Han holdt teppet akkurat der det hørte hjemme. En liten grå sky beveget seg foran solen. Den lille bjørnen så opp. Han så en liten vanndråpe falle fra himmelen. Drypp, drapp. Drypp, drapp. Den lille bjørnen visste at hvis teppet ble vått, ville det ikke være koselig til leggetid. Han så seg rundt i skogen. Han så et stort, bredt blad på en busk i nærheten. Bladet var som en grønn paraply. Den lille bjørnen plukket opp teppet sitt. Han bar det forsiktig. Han lot det ikke røre jorden. Han lot det ikke røre gresset. Han la teppet under det store, brede bladet. Nå var teppet dekket til. Nå var teppet trygt for regnet. Den lille bjørnen satte seg under bladet han også. Han ventet og han fulgte med. Han passet veldig godt på tingene sine. Etter en stund kom solen frem igjen. Himmelen var blå på ny. Mamma bjørn kom gående gjennom trærne. Hun hadde en kurv med søte, røde bær. Hun gikk bort til den store, flate steinen, men teppet var ikke der! Hun så bekymret ut. Så fikk hun se den lille bjørnen. Han satt under det store bladet med det blå teppet sitt. Teppet var helt rent. Teppet var helt tørt. «Å, lille bjørn,» sa mamma bjørn. «Du har gjort en kjempefin jobb. Du passet på teppet ditt helt selv. Du er en veldig ansvarsfull bjørn.» Den lille bjørnen følte seg varm inni seg, enda varmere enn solen. Han følte seg glad fordi han hadde gjort jobben sin bra. Den natten steg månen høyt på himmelen. Månen var hvit og rund. Stjernene var som små nattlys. Den lille bjørnen og mamma bjørn gikk inn i den koselige hulen sin. Det var tid for å sove. Mamma bjørn plukket opp det blå teppet. Det var fortsatt varmt fra solen. Det var fortsatt mykt og rent. Hun tullet det rundt den lille bjørnen. Den lille bjørnen følte seg lun. Han følte seg god og varm. Han følte seg veldig søvnig. Han lukket øynene og vrikket på den lille nesen sin en siste gang. Han visste at i morgen ville han ha flere viktige jobber å gjøre, men akkurat nå var det tid for å hvile. God natt, lille bjørn. Sov godt i det helt spesielle teppet ditt.
Den Myke Dalen var et veldig spesielt sted. I Den Myke Dalen var gresset ikke bare grønt; det var så mykt som et lunt teppe. Blomstene vokste ikke bare; de nikket med hodene i den milde brisen som om de sa hei til solen. Midt i denne store, grønne engen bodde det en liten sau. Denne lille sauen var veldig, veldig hvit og veldig, veldig lodden. Ullen var så tykk og krøllete at den lille sauen så ut som en hoppende sky som gikk på fire små bein. Den lille sauen elsket å hoppe gjennom det høye gresset. Hver gang den lille sauen hoppet, sa ullen boing-boing-boing. Den lille sauen var lykkelig fordi solen var varm og verden var snill. En morgen, mens den lille sauen lette etter den søteste kløveren å spise, så den noe annerledes. Ved siden av en stor, flat og grå stein var det noe som beveget seg veldig sakte. Den lille sauen gikk bort med myke klikk-klakk, klikk-klakk-lyder. På steinen satt en bitteliten fugl. Fuglen hadde en vakker himmelblå farge, men fjærene var rufsete. Den lille fuglen skalv. Vinden blåste litt kaldt i dag, og den lille fuglen var for liten til å holde varmen helt alene. Den lille sauen så på den lille fuglen med store, mørke øyne. Den lille sauen følte en varm følelse i hjertet sitt. Denne følelsen kalles omsorg. Den lille sauen ville hjelpe den lille fuglen med å føle seg trygg og varm. Den lille sauen beveget seg veldig, veldig sakte og kom nærmere steinen. Den ville ikke være skummel. Den laget en veldig lav «bæ»-lyd, som var som en hvisking. Den lille fuglen så opp og så den store, lodne sauen. Fuglen så hvor myk sauen så ut. Den lille sauen la seg ned på forbeina og deretter på bakbeina. Nå lå den lille sauen rett ved siden av den kalde steinen. Sauens tykke, hvite ull berørte den lille fuglen. Det var som en stor, varm ovn. Den lille fuglen kjente varmen med en gang. Den hoppet ned fra den kalde steinen og krøp godt inn i den lille sauens krøllete ull. Fuglen følte det som om den gjemte seg i en varm, hvit sky. Lenge lå den lille sauen helt stille. Den ville ikke bevege seg og gjøre den lille fuglen kald igjen. Den lille sauen så på skyene som beveget seg over den blå himmelen. Den så en gul sommerfugl danse over en prestekrage. Sauen var veldig glad fordi den passet på sin nye venn. Det å bry seg om noen fikk den lille sauen til å føle seg varm inni seg også. Den lille fuglen sluttet å skjelve. Den begynte å kvitre en veldig liten, glad sang. Sangen hørtes ut som små sølvbjeller som ringte i engen. Fuglen var glad fordi sauen var så snill og forsiktig. Sammen satt de i solen, en stor og lodden, og en liten og blå. Utover ettermiddagen så den lille sauen noe myk, grønn mose som vokste under et tre i nærheten. Mosen så ut som en liten, deilig seng. Den lille sauen reiste seg forsiktig opp og passet på at den lille fuglen var klar til å fly. Den lille sauen gikk bort til treet og brukte den myke nesen sin til å peke på mosen. Den lille fuglen forstod. Den fløy ned og landet på mosen. Det var en perfekt, koselig plass som lå i ly for vinden. Den lille sauen samlet så sammen noen få biter av sin egen ull som hadde satt seg fast på en gren, og slapp dem ned ved mosesengen. Nå hadde den lille fuglen et mykt, varmt rede å bo i. Den lille sauen følte seg så stolt over å kunne hjelpe vennen sin. Snart begynte den store, oransje solen å gå ned bak åsene. Himmelen fikk en vakker rosa og lilla farge. Den lille sauen visste at det var tid for å sove. Den gikk tilbake til mosesengen en siste gang for å si god natt. Den lille fuglen hadde allerede krøpet godt ned i det nye redet sitt, og så veldig fornøyd og varm ut. Fuglen kvitret en siste glad tone for å si takk. Den lille sauen følte en søvnig, glad varme i magen. Den fant seg en plass i gresset rett ved siden av treet, slik at den kunne være nær den lille fuglen hele natten. Gresset var svalt, luften var stille, og stjernene begynte å tindre som små nattlys. Alt i Den Myke Dalen var stille og trygt. Den lille sauen lukket øynene og stakk nesen inn i sitt eget lodne bryst. Den kjente den milde brisen og hørte bladene hviske «hysj, hysj». Sauen tenkte på hvor godt det føltes å ta vare på noen som var liten. Omsorg var den beste følelsen i hele verden. Med et lykkelig sukk sovnet den lille sauen. Den lille fuglen var varm, sauen hadde det lunt, og hele engen var fylt med fred. Det var tid for søte drømmer og rolig hvile under den store sølvmånen.
Det var en gang en liten frosk som bodde i en dam der vannet var helt klart og nøkkerosene var helt runde. Den lille frosken var grønn og myk. Den lille frosken elsket å hoppe. Boing, boing, boing. Den lille frosken hadde et stort smil og klare, glade øyne. Dammen var et lykkelig sted. Solen føltes varm mot ryggen til den lille frosken. Vannet laget en mild svisj-svisj-lyd mot bredden. Sivet i vannet vaiet sakte i brisen. Det var en veldig fin dag for å leke og plaske i det kjølige, blå vannet. Midt på formiddagen så den lille frosken noe blankt som lå på en flat, grå stein. Det var en rund, blå perle. Den var like blå som himmelen og like skinnende som solen. Den lille frosken hadde aldri sett noe så vakkert. «Å,» sa den lille frosken lavt. «Dette er en helt spesiell skatt.» Den lille frosken plukket opp perlen. Den føltes glatt og kjølig i de små, grønne hendene. Den lille frosken ville beholde den for alltid. Den var så skinnende og så blå. Den lille frosken holdt den godt fast og følte seg veldig heldig som hadde funnet noe så vakkert. Akkurat da kom en liten andunge svømmende forbi. Den lille andungen så veldig trist ut. Den lille andungen lette under de gule blomstene som vokste ved vannet. Den lille andungen lette under de store, grønne bladene. «Jeg har mistet den blå perlen min,» sa den lille andungen med en liten, trist stemme. «Det er det fineste jeg eier i hele dammen. Har du sett den?» Den lille frosken kjente den blå perlen som lå gjemt i hendene. Den lille frosken så på den triste andungen. Men den lille frosken likte perlen så godt. «Nei,» sa den lille frosken lavt. «Jeg har ikke sett den.» Den lille andungen sukket og svømte av gårde for å lete ved det høye gresset. Den lille frosken satte seg på en stor, flat stein. Men solen føltes ikke like varm lenger. Den blå perlen var fremdeles skinnende, men den lille frosken fikk en merkelig følelse. Det var en tung følelse i magen. Det var en humpete-dumpete følelse. Den lille frosken så på perlen. Den var vakker, men den lille frosken følte seg ikke glad. Den lille frosken ble veldig, veldig stille. Vannet hørtes ikke lenger ut som et lykkelig svisj-svisj. Det hørtes ut som et trist drypp-dropp. Den lille frosken visste at det ikke var riktig å beholde perlen. Den lille frosken tenkte på den lille andungen. Den lille andungen var en venn. Venner hjelper hverandre. Den humpete-dumpete følelsen i magen til den lille frosken ble større og større. Den lille frosken visste hvorfor. Den lille frosken hadde ikke snakket sant. Å fortelle noe som ikke var sant, fikk den lille frosken til å føle det som om hen bar på en stor, tung stein. «Jeg vil føle meg lett igjen,» hvisket den lille frosken til vinden. «Jeg vil føle meg glad og hoppende igjen.» Den lille frosken innså at det å være ærlig var viktigere enn å ha en skinnende skatt. Den lille frosken hoppet ned fra steinen. Hopp, hopp, hopp. Den lille frosken hoppet over en kvist. Den lille frosken hoppet over en prestekrage. Den lille frosken fant den lille andungen nær det høye sivet. «Vent!» ropte den lille frosken. Den lille andungen snudde seg og så veldig sliten ut. Den lille frosken strakte frem de grønne hendene sine og åpnet dem helt opp. Inni lå den skinnende blå perlen. «Jeg fant den,» sa den lille frosken. «Jeg er lei meg for at jeg ikke sa det i stad. Jeg hadde lyst til å beholde den, men den tilhører deg.» Den lille frosken trakk pusten dypt. Med en gang ordene kom ut, forsvant den humpete-dumpete følelsen. Den tunge steinen i magen var borte. Øynene til den lille andungen ble store og klare. «Du fant den! Tusen takk, snille venn!» Den lille andungen ble så glad. Den lille andungen ga den lille frosken et forsiktig klapp på skulderen. De satt sammen ved vannet og så på krusningene som beveget seg over dammen. De delte litt søt, knasende kløver. Solen føltes varm igjen, og dammen føltes som et lykkelig sted nok en gang. Den lille frosken følte seg veldig lett og veldig bra. Å være ærlig føltes som en varm klem fra innsiden og ut. Det var mye bedre enn å beholde en skinnende perle som ikke tilhørte hen. Himmelen begynte å bli rosa og oransje. Solen skulle sove bak de myke, grønne åsene. Den lille frosken var veldig sliten etter den store dagen med hopping og lærdom. Den lille frosken svømte tilbake til sin favoritt-nøkkerose nær kanten av dammen. Nøkkerosen var myk og holdt den lille frosken akkurat passe. Månen kom frem og så ut som en stor sølvmynt på himmelen. Den lille frosken lukket øynene og slapp ut et langt, lykkelig sukk. Dammen var stille. Stjernene tvitret. Den lille frosken følte seg trygg og glad fordi hjertet var ærlig og sant. God natt, lille frosk. Sov godt.
En gang, i en vakker skog der bambusen vokste seg høy og grønn, bodde det en liten panda. Denne lille pandaen hadde pels som var veldig svart og veldig hvit, akkurat som en myk og god genser. Mosen på bakken var som et tykt, loddent teppe som føltes fantastisk under potene. Hver morgen blåste vinden gjennom bambusbladene og lagde en lyd som små bjeller som klang mot hverandre. Luften i skogen luktet alltid av friskt regn og søtt, vilt gress. Den lille pandaen elsket å rulle seg i løvet og lytte til fuglene som sang sine glade morgensanger. Det var en verden av myke lyder og milde farger, der alt føltes trygt og veldig, veldig fredelig. En strålende morgen, idet den gylne solen begynte å titte frem gjennom bladene, kom moren til den lille pandaen med en liten, rund krukke laget av leire. Oppi krukken var en bitteliten grønn spire med to små, runde blader som så ut som små ører. "Dette er en spesiell blomst," sa pandamammaen med en myk og snill stemme som hørtes ut som en vuggesang. "Den er veldig liten akkurat nå, og den trenger noen som kan passe på den. Den trenger litt vann hver dag og en solfylt plass å stå på så den kan vokse seg stor og sterk. Har du lyst til å være den som tar vare på den?" Den lille pandaen så på den lille spiren og nikket med hodet. Å ta vare på noe føltes som en veldig stor og veldig viktig jobb for en liten panda. Den lille pandaen løftet krukken forsiktig opp med de runde potene sine. De gikk sakte bort til en flat, grå stein der solen føltes varm, som en mild klem fra en venn. Dette var den perfekte plassen for blomsten. Deretter fant den lille pandaen en liten trebolle. De gikk ned til bekken der vannet var klart og glitret som diamanter. Dripp, drapp, plask. Den lille pandaen fylte bollen og bar den tilbake, og var veldig forsiktig så de ikke sølte en eneste dråpe. De helte vannet på jorden og så at den ble mørk og våt. Den lille spiren så ut til å rette seg litt ekstra opp i det sterke sollyset. Det var en glad liten plante, og den lille pandaen følte en varm og boblende følelse av glede i magen sin også. Senere den dagen fløy en knallgul sommerfugl med oransje prikker forbi nesen til den lille pandaen. "Kom og lek!" så sommerfuglen ut til å si der den fløy i sikksakk gjennom luften. Den lille pandaen lo og fulgte etter sommerfuglen gjennom de høye bambusstilkene. De løp over den myke mosen og under de store, grønne bregnene. De lekte gjemsel bak trærne i lang tid. Skogen var full av underverker, og den lille pandaen hadde det så gøy. Men så la den lille pandaen merke til at solen begynte å bevege seg lavere på himmelen. Skyggene ble lange og tynne. Plutselig kom den lille pandaen på sin nye venn, den lille blomsten. Den lille pandaen sluttet å leke og sa ha det til sommerfuglen. Selv om bena var litt slitne etter all løpingen og hoppingen, skyndte de seg tilbake til den flate steinen. Blomsten var der fremdeles, men luften begynte å bli kjøligere og jorden så litt tørr ut igjen. Den lille pandaen visste at de hadde et ansvar. De ville ikke at blomsten skulle være tørst. Så de gikk hele veien tilbake til den glitrende bekken. De dyppet trebollen i det kjølige vannet enda en gang. Dripp, drapp, plask. Den lille pandaen passet på at blomsten fikk rikelig å drikke før dagen var over. Det var en stor jobb å huske på, men å gjøre det fikk den lille pandaen til å føle seg sterk og voksen. Morgenen etter, så snart solen sto opp, våknet den lille pandaen og gikk rett til den flate steinen. De gispet litt av overraskelse. De to små bladene hadde vokst seg bittelitt større i løpet av natten! Den lille pandaen følte et lite hopp av glede. Å være ansvarsfull betydde at blomsten kunne vokse seg sunn og sterk. Hver eneste dag husket den lille pandaen på vannet. Hver dag sjekket de at solen skinte på krukken. De sang til og med en liten sang for spiren om den grønne bambusen og den blå himmelen. Blomsten var deres spesielle venn, og den lille pandaen var dens aller beste hjelper i hele skogen. Etter mange dager med forsiktig vanning og pass, dukket det opp en liten knopp på spiren. Det var en myk, rosa knopp som så ut som en liten juvel av silke. Pandamammaen kom bort for å se. Hun så på de friske grønne bladene og den vakre knoppen. "Du har gjort en fantastisk jobb," sa hun og klappet den lille pandaen på det myke hodet med den store poten sin. "Du var ansvarsfull og snill, og du holdt løftet ditt om å ta vare på blomsten. Se så glad den er på grunn av deg?" Den lille pandaen lente seg inntil moren sin og følte seg veldig stolt. De innså at det å ta vare på noe lite var en spesiell form for magi som fikk hele verden til å føles lysere. Nå gikk solen ned og malte himmelen i vakre farger av fersken, rosa og dyp lilla. Bambusskogen ble stille og rolig etter hvert som fuglene avsluttet sangene sine. Den lille pandaen satte blomsterkrukken forsiktig i et trygt og lunt hjørne nær sin egen seng av myke blader. Så klatret den lille pandaen opp i morens varme, lodne armer. Skogen ble mørk og stjernene begynte å tindre som små nattlys på himmelen. Den lille pandaen følte seg trygg, glad og veldig søvnig. Med et siste stort og sakte gjesp lukket den lille pandaen øynene og drømte om rosa blomster som sprang ut og bambusens milde sus i vinden.
Den lille katten var veldig myk og veldig søt. Den lille katten hadde hvit pels som føltes som et luftig teppe. Den lille katten hadde en bitteliten rosa nese som beveget seg vrikk, vrikk, vrikk. Hver morgen, når solen sto opp som en stor, varm appelsin, gikk den lille katten ut i den store, grønne hagen. Hagen var et lykkelig sted. Den var full av høyt gress som føltes som et mykt teppe under potene til den lille katten. Den lille katten elsket å gå gjennom gresset. Gresset sa svish, svish, svish mot magen til den lille katten. Den lille katten følte seg veldig trygg og veldig lykkelig i den store, grønne hagen. I hjørnet av hagen sto det en klar blå blomst. Blomsten var like blå som sommerhimmelen. Den hadde kronblader som var myke og delikate. Den lille katten så den blå blomsten og ville leke. Den lille katten ville dulte til blomsten med en myk pote. Men så stoppet den lille katten. Den lille katten så nøye på den blå blomsten. En bitteliten marihøne hvilte på et blad. Marihønen var knallrød med svarte prikker. Den lille katten tenkte: «Hvis jeg dulter til blomsten, vil marihønen falle.» Den lille katten bestemte seg for å være veldig forsiktig. Den lille katten ga blomsten et bittelite, mykt snus i stedet. Den lille katten viste respekt for blomsten og marihønens hjem. Den lille katten følte seg bra fordi den var så forsiktig. Den lille katten gikk videre inn i hagen. Nær det gamle tregjerdet så den lille katten noe glitrende. Det var et edderkoppspinn, strukket mellom to høye solsikker. Spinnet så ut som om det var laget av sølvtråd. Det var veldig vakkert og veldig tynt. Den lille katten ville ta på sølvtrådene. Den lille katten løftet en pote for å gi det et lite dytt. Men så så den lille katten den lille edderkoppen. Edderkoppen jobbet veldig hardt for å lage hjemmet sitt. Den lille katten tenkte: «Det er edderkoppens hus. Jeg burde ikke ødelegge det.» Den lille katten satte poten ned igjen på det myke gresset. Den lille katten satt og så på edderkoppen som jobbet. Den lille katten var glad for å la edderkoppen beholde det vakre sølvhjemmet sitt. Dette var en veldig respektfull måte å være en venn på. Deretter kom den lille katten til en stor, rund vanndam. Regnet fra natten før hadde etterlatt en liten pøl med vann. Midt i dammen satt en liten, grønn frosk. Frosken satt helt stille. Den lille katten ville plaske i vannet. Å plaske var veldig gøy! Men den lille katten så hvor fredelig frosken så ut. Frosken nøt den stille morgenen. Hvis den lille katten plasket, ville frosken bli redd og våt. Den lille katten valgte å gå rundt dammen veldig stille. Den lille katten lagde ikke et eneste plask. Den lille katten respekterte froskens stille stund. Den grønne frosken blunket med de store øynene sine og ble sittende helt stille og veldig lykkelig. Den lille katten følte en varm solstråle på ryggen. Den lille katten fant et felt med myk kløver. En lodden humle besøkte kløverblomstene. Humlen sa bzz, bzz, bzz. Den lille katten likte lyden av humlen. Det hørtes ut som en liten motor. Den lille katten ville jage humlen over hagen. Å jage ting var en favorittlek! Men den lille katten så at humlen var veldig travel med å samle gult støv fra blomstene. Humlen gjorde en viktig jobb. Den lille katten bestemte seg for å legge seg ned i gresset og bare lytte til summelyden. Den lille katten jaget ikke humlen. Den lille katten respekterte humlens viktige jobb. Humlen fløy fra blomst til blomst, og den lille katten fulgte med med store, nysgjerrige øyne. Hagen føltes veldig rolig. Etter hvert som dagen gikk, begynte solen å bevege seg lavere på himmelen. Himmelen ble mykt rosa og forsiktig lilla. Hagen begynte å bli stille. Den lille katten følte seg veldig trett og veldig fredfull. Den lille katten hadde brukt hele dagen på å være snill mot hagen. Den lille katten hadde vært forsiktig med blomstene, stille for frosken og varsom med edderkoppspinnet. Fordi den lille katten viste respekt for alle, var hagen fortsatt et vakkert og lykkelig sted for alle vennene som bodde der. Den lille katten følte en varm glød inni seg. Det var en god følelse å være respektfull og snill mot verden. Det fikk den lille katten til å føle seg veldig voksen og veldig trygg. Den lille katten gikk tilbake til huset. Verandaen var varm fra solen. Den lille katten fant en myk, rund seng som var akkurat passe stor. Den lille katten krøllet seg sammen til en tett, lodden ball. Halen til den lille katten ble lagt tett inntil. Den rosa nesen til den lille katten sluttet å vrikke. Ute lukket blomstene kronbladene sine for natten. Humlene dro tilbake til bolene sine, og edderkoppen holdt seg trygg i sølvspinnet sitt. Hagen sov. Den lille katten slapp ut et langt, lykkelig sukk. Den lille katten lukket øynene og begynte å male. Malingen var myk og jevn, som en liten sang om respekt og kjærlighet. God natt, lille katt. God natt, hage.
I et hjørne av skogen der mosen var så myk som en fløyelspute, bodde et lite pinnsvin med en veldig blank knappenes og små, milde poter. Det lille pinnsvinet bodde i en lun hule som lå gjemt under røttene til et vennlig, gammelt tre. Hver morgen våknet det lille pinnsvinet, strakte på de små bena sine og snuste inn den friske skogsluften. Det var et fantastisk sted å bo, fullt av høye bregner, syngende fugler og skjulte stier som ventet på å bli utforsket. En morgen kom det eldste pinnsvinet, som var veldig klokt og hadde skogens lengste værhår, på besøk. Det eldste pinnsvinet bar på en liten vannkopp av tre og pekte mot en helt spesiell plante som ble kalt sølvbregnen. «Denne bregnen er veldig viktig,» forklarte det eldste pinnsvinet med en lav, dyp stemme. «Den må holdes ren og fri for tørre blader, slik at den kan fange månelyset om natten. Hvis den fanger månelyset, lyser den opp og hjelper alle dyrene i skogen med å finne veien hjem i mørket. I dag må jeg dra til den andre siden av åsen, og jeg vil at du skal passe på sølvbregnen. Det er et stort ansvar, men jeg vet at du klarer det.» Det lille pinnsvinet følte seg veldig stort og veldig stolt. Det lovet å bli værende akkurat der og sørge for at sølvbregnen holdt seg ren og fornøyd hele dagen lang. En stund var det lille pinnsvinet veldig travelt. Det brukte de små potene sine til å plukke opp små kvister som falt ned i nærheten av bregnen. Det brukte et stort, mykt blad til å tørke støv av bregnens sølvfargede blader helt til de glitret i morgensolen. Men etter hvert som ettermiddagen ble varm, summet en vennlig humle forbi. «Hei på deg!» nynnet humlen. «Enga er full av gylne smørblomster i dag. Vi skal alle dit for å leke sisten i det høye gresset. Du burde bli med oss! Solen er varm og gresset kiler.» Det lille pinnsvinet så på sølvbregnen og deretter på humlen. «Jeg har en jobb å gjøre,» sa det lille pinnsvinet. «Men kanskje jeg kan dra en liten tur.» Det lille pinnsvinet fulgte etter humlen til enga. De brukte lang tid på å rulle i gresset og se på sommerfuglene som danset. Det var så gøy at det lille pinnsvinet nesten glemte tiden. Men plutselig begynte himmelen å få en myk nyanse av rosa og oransje. Solen var i ferd med å gå ned. Det lille pinnsvinet husket sølvbregnen og løftet sitt. Det skyndte seg tilbake til mosebakken så fort de små bena kunne bære det. Da det kom frem, så det lille pinnsvinet at et kraftig vindkast hadde blåst en haug med tørre, brune blader rett oppå sølvbregnen. Bregnen så skjult og livløs ut. Det lille pinnsvinet fikk en tung følelse i magen. Det innså at det hadde glemt den viktige oppgaven sin ved å dra for å leke. «Å nei,» hvisket det lille pinnsvinet. «Månen kommer snart opp, og bregnen er ikke klar!» I stedet for å sette seg ned for å hvile, satte det lille pinnsvinet i gang med arbeidet med en gang. Det jobbet veldig hardt og flyttet de tunge bladene ett etter ett. Det børstet bort støv og rettet ut bregnens skjøre stilker. De små armene føltes litt trette, og nesen var støvete, men det stoppet ikke. Det visste at de andre dyrene stolte på at sølvbregnen skulle lyse opp veien. Akkurat idet den første sølvstjernen blinket på himmelen, ble det lille pinnsvinet ferdig med jobben. Sølvbregnen var helt ren og sto rak igjen. Da månen steg opp over trærne, traff lyset dens bregnen, og plutselig begynte planten å gløde med et vakkert, mykt blått lys. Det lyste opp stien gjennom moseskogen og fikk alt til å se magisk og trygt ut. Det eldste pinnsvinet kom tilbake og så den glødende bregnen. «Du klarte det,» sa den eldste med et vennlig smil. «Du så at arbeidet måtte gjøres, og du ble værende for å fullføre det. Det er det det vil si å være ansvarsfull. Du har hjulpet hele skogen i natt.» Det lille pinnsvinet følte en varm, lykkelig glød i hjertet som var enda sterkere enn bregnen. Det innså at selv om det var gøy å leke, føltes det enda bedre å ta vare på noe viktig. Det fikk det til å føle seg voksen og hjelpsom. Skogen var nå stille og fredelig, badet i det milde, blå lyset fra sølvbregnen. Det lille pinnsvinet gikk tilbake til den lune hulen sin, veldig sliten, men veldig tilfreds. Inne i hulen krøp det lille pinnsvinet sammen i sengen sin av mykt, tørket gress. Det kunne se den svake blå gløden fra bregnen gjennom trerøttene, som et lite nattlys. Uglene begynte å tute lavt, og gresshoppene sang en rolig godnattsang. Det lille pinnsvinet lukket øynene og tenkte på den store jobben det hadde gjort. Det følte seg trygt, det følte seg stolt, og det følte seg veldig, veldig søvnig. Med et lykkelig sukk sovnet det lille pinnsvinet tungt og fredelig, i visshet om at det hadde tatt godt vare på hjemmet sitt i skogen.
Høyt oppe i armene på et eldgammelt eiketre var det et lunt hull som var akkurat passe stort for en liten ugle. Inne i hullet var gulvet dekket av myk, grønn mose og dunete fjær. Det var det varmeste og tryggeste stedet i hele skogen. Den lille ugla elsket redet sitt. Den lille ugla elsket hvordan treet luktet av regn og solskinn. Hver kveld, når sola gikk ned og himmelen fikk farge som et blått drueskall, tittet den lille ugla ut. Verden utenfor så veldig stor ut. Trærne var kjempehøye, og vinden fikk bladene til å danse og virvle. Den lille ugla holdt seg inne, der det var trygt og godt. En natt var månen veldig rund og veldig klar. Den så ut som en gigantisk sølvmynt som hang på himmelen. Månen sendte et langt, glødende bånd av lys rett ned til den lille uglas tre. Lyset landet på en grein rett utenfor hullet. På den greina satt en bitteliten sølvmøll. Møllen var veldig vakker. Vingene dens var som små stykker av silke. Den lille ugla fulgte med på møllen fra innsiden av det mørke hullet. Den lille ugla ville se møllens vinger på nært hold. Men for å gjøre det, måtte den lille ugla gå ut av redet. Den lille ugla følte seg litt skjelven. Greina virket så høy, og natten virket så vidstrakt. «Jeg klarer det,» tenkte den lille ugla. «Jeg kan være modig.» Den lille ugla tok et bittelite skritt. Mosen under føttene var myk. Den lille ugla tok et skritt til. Nå stakk nebbet ut i natteluften. Luften føltes kjølig og frisk mot ansiktet. Den luktet av furutrær og sovende blomster. Hjertet til den lille ugla sa dunk-dunk, dunk-dunk. Det var en stor ting å være en liten ugle i en så stor verden. Men sølvmøllen var der fremdeles og danset i månelyset. Den lille ugla ville være modig slik som møllen, som var så liten, men fløy så høyt. Med et dypt pust hoppet den lille ugla. Det var et veldig lite hopp, men det var en veldig stor sak. Nå var begge føttene til den lille ugla på greina. Treet føltes grovt og sterkt under tærne. Den lille ugla strakte ut vingene sine. Vingene var lange og dekket av myke, prikkete fjær. Da den lille ugla flakset med dem, lagde de en svak lyd, som når man blar i en bok. Svisj, svisj, svisj. Den lille ugla så ned og så gresset langt der nede, som lignet et mykt, grønt teppe. Så så den lille ugla opp og så stjernene. Det var tusenvis av dem, og de glitret som små bursdagslys. Den lille ugla fikk en fantastisk følelse inni seg. Det var en varm, boblende følelse. Det var følelsen av å være modig. Skogen var ikke skummel i det hele tatt; den var full av magi. Den lille ugla gikk litt lenger ut på greina. Sølvmøllen fløy i en sirkel rundt hodet til ugla og flaksede deretter av sted inn mellom trærne. Den lille ugla var ikke redd lenger. Natten var en venn. Vinden var en sang. Den lille ugla satt på sølvgreina i lang tid og så på skyene som drev forbi månen. Å være modig betydde å prøve noe nytt, selv om det kriblet litt i magen. Snart begynte den lille ugla å føle seg veldig søvnig. Det hadde vært en natt med store eventyr. Den lille ugla hoppet tilbake inn i det lune hullet. Redet føltes enda mykere enn før. Den lille ugla puffet opp fjærene sine og snurret rundt tre ganger til den fant den perfekte, behagelige plassen. Den store ugla kom hjem og la en varm vinge over den lille ugla. Den lille ugla følte seg trygg, lykelig og veldig stolt. Utenfor våket månen over skogen, og stjernene fortsatte å glitre. Den lille ugla lukket de store, runde øynene sine og falt i en dyp, fredelig søvn, mens den drømte om sølvmøll og den vakre, vide himmelen.
Dypt under de sammenfiltrede røttene til en gigantisk, blomstrende rosebusk bodde en liten mus med fløyelsmyk pels og ører som delikate, rosa blomsterblader. Musas hjem var foret med det mykeste tisteldun og tørket mose, og det var alltid fylt med den søte duften av fuktig jord og blomster. Men da den lille musa satt i døråpningen en kveld og så den sølvfargede månen stige høyt over hagen, unnslapp et lite sukk. Den lille musa følte at hulen var for liten, mosen var for enkel, og frøene som var samlet inn til middag var altfor ordinære. Den lille musa ønsket seg noe virkelig spektakulært – noe like lyst og storslått som månen selv. Neste morgen bestemte den lille musa seg for å dra på et stort eventyr for å finne den «store skatten» som helt sikkert fantes et sted utenfor hagegjerdet. Med en liten vandrestav av en løvetannstilk og et hjerte fullt av lengsel, pilte den lille musa forbi den kjente grønnsakshagen og ut i det høye, vaiende gresset på enga. Sola var varm, og luften summet av sangene fra travle bier, men den lille musa stoppet ikke for å lytte. Den lille musa var for opptatt med å lete etter noe skinnende, noe gyllent, eller noe som føltes viktigere enn et enkelt liv under en rosebusk. Ved middagstider klatret sola høyt, og luften ble veldig stille og varm. Den lille musas poter var trette, og halsen føltes ganske tørr. Akkurat da kom en stor snegle med et sølvglinsende spor krypende sakte over en flat stein. Den lille musa stoppet og spurte: «Herr Snegle, har du sett den store skatten? Jeg leter etter noe storslått og spesielt.» Sneglen tok en pause mens antennene beveget seg forsiktig. «Jeg bærer skatten min på ryggen,» svarte sneglen med et fredfullt smil. «Den er et tak når det regner og en seng når jeg er sliten. Jeg er veldig takknemlig for det tunge skallet mitt, for det holder meg trygg og varm uansett hvor jeg går.» Den lille musa blunket, takket sneglen og gikk videre, mens den lurte på hvordan et tungt skall kunne være en skatt. Plutselig ble himmelen farget i en myk nyanse av trekull, og et mildt sommerregn begynte å tromme mot bladene. Den lille musa skyndte seg inn under det brede, grønne taket til et hostablad for å holde seg tørr. Fra dette lille skjulet så den lille musa hvordan hagen forandret seg. Den tørre jorda drakk opp vannet med et takknemlig sus, og de visne prestekragene løftet hodene mens de kjølige dråpene vasket bort støvet. Regnet skapte vakker musikk, en rytmisk tromming som føltes som et hjerteslag. Den lille musa strakte ut en liten pote og fanget en enkelt vanndråpe. Den var kjølig, klar og smakte bedre enn noen fin nektar. «Jeg er så glad for dette bladet,» hvisket den lille musa, og følte en merkelig, varm kiling i brystet. Da regnet ga seg, fant den lille musa et markjordbær som vokste nær skogkanten. Det var knallrødt, struttende og glitret av gjenværende regndråper. Den lille musa tok en liten matbit, og sødmen var så klar og fantastisk at det fikk værhårene til å krible av gleve. Like i nærheten landet en fargerik sommerfugl på en kløver. «For en vakker dag,» kvitret sommerfuglen. «Jeg er så heldig som har vinger så jeg kan se disse fargene.» Den lille musa så på jordbæret, så på sommerfuglen, og så tilbake mot den fjerne rosebusken. Den lille musa innså at den slett ikke hadde trengt å finne noen «stor skatt». Skatten var det kjølige vannet, den søte frukten og tryggheten under et solid blad. Veien hjem føltes mye kortere enn veien bort. Den lille musa pilte gjennom gresset og la merke til hvordan den synkende sola forvandlet duggen til et felt av små, glitrende diamanter. Da den lille musa endelig nådde den gamle rosebusken, så den ikke lenger liten eller enkel ut. Den så ut som et slott laget av fløyel og torner, som sto vakt over det mest perfekte hjemmet i verden. Den lille musa gikk inn og følte den kjente, lune varmen fra sengen av tisteldun. Det var ikke bare mose; det var et mykt, trygt sted å drømme. Den natten så ikke den lille musa på månen med lengsel. I stedet så den lille musa på månen og følte en dyp fred. Den lille musa var takknemlig for rosebuskens stødige røtter, takknemlig for den mette magen etter markjordbæret, og takknemlig for den myke sengen som ventet. Hagen var full av underverk, og det største underet av alle var å ha et hjerte som visste hvordan man sier «takk». Da stjernene begynte å tindre som små nattlys, krøllet den lille musa seg sammen til en tett, varm ball. Sirissen utenfor begynte på en langsom, rytmisk vuggesang, og vinden hvisket mykt gjennom rosebladene. Verden var stor, men den lille musa følte seg perfekt tilrettelagt, trygg og elsket. Med et siste, lykkelig rykk i nesa, gled den lille musa inn i en dyp, hvilende søvn, mens den drømte om alle de fantastiske tingene morgendagen ville bringe.